Tanker i ettertid

Det har vi fundert på i de 55 årene som er gått etterpå uten å finne svaret. Vi sier alle at det var flaks, ren og skjær flaks. Men en kan spørre seg selv om det er mulig å ha flaks 24 timer i døgnet i uker og måneder og år?

Tror det betød veldig mye for det først at du kunne språket, kunne tysk. De stakkarene som ikke kunne tysk og ikke hadde en nordmann ved siden av som kunne hviske til deg hva du skulle gjære, måtte lære tysk på den harde måten, og det var å bli slått ned inntil du gjorde hva du fikk beskjed om.

Tror at det som hadde stor betydning for at du overlevde, var at du hadde evne og mulighet til hele tiden å forutse hva er det som skjer i neste minuttet! Det var som de gamle tyske, politiske fangene sa som alfa og omega; Nie auffallen Stikk deg aldri fram! Vær alltid midt i flokken. Det betød rett og slett hvis du greide å se og oppfatte noe som var i gjære og i tide før det skjedde plassere deg slik at du ikke ble fokusert på, men det hadde noe med din årvåkenhet å gjøre.

Kunne ha en flis i fingeren, ble øyeblikkelig verk som gjorde at dine evner til å være påpasselig ble redusert. Så flaks kommer så absolutt inn i bildet.

Når du fikk et sår i fingeren, det du måtte gjøre var å urinere på det, var det eneste sterile som var i leiren.

Vi skilte oss ut fra de andre. Skulle dø, skulle bort. Det var det som var meningen. Det var klart for SS. SS la opp til det overfor de som den første tiden hadde makten blant fangene i leiren, de kriminelle, de grønne. Ble en forandring da de politiske fikk hegemoniet, ble da bedre.

 

Hvorfor jeg overlevde

Det som reddet meg ut av denne schachtkolonne i potetkjelleren, reddet livet mit. At jeg fikk lov å være i denne effektkammerkommandoen betød alt for meg, at det at denne kom til å bestå i Dachau, gjorde at 3-4 av oss måtte bli i teltet. Det var et himmelrike, for Dachau svømmet over at tyfus, lus og elendighet. I januar og februar døde 1500 i den leiren. Det i sum gjorde at jeg kom hjem.

Jeg har hevdet at du hele tiden måtte ha et øye på hver finger og se rundt deg hva som skulle skje. Er temmelig sikker på det, for da jeg kom hjem til Oslo 25.mai 1945, da var mange studenter med toget fra Stockholm. Vi skulle marsjere opp til Universitetsplassen hvor en høytidlighet skulle avvikles. Jeg kom ut av Østbanen, og Jernbanetorget var svart av folk Var omtrent som jeg skulle eksplodere inni meg, ikke av glede, men vet ikke hva. Du hadde levd hele tiden med det for øyet, å komme hjem, og plutselig var du der.

Var som en dør åpnet ut i et absolutt intet. Gikk bort i Pale-hagen alene, og sto og dunket hodet i et tre. Tok trikken hjem. Hele familien sto på Universitetsplassen, visste at jeg var med. At den konstante anspentheten med å følge med hva som skjedde rundt deg, var blitt en del av meg til de grader at når det ikke lenger var livsviktig, var det som du eksploderte.

 

Hva jeg lærte av livet?

Lærte at kamerater betyr alt for deg. Det lærte jeg. Tror ikke at jeg lærte mer. Ble veldig flink til å late som jeg arbeidet uten å gjøre noe. Vi var enige om at når vi kom hjem og fikk vi folk i vårt brød, skulle vi ikke ha med fanger, for de var eksperter i å late som de gjorde noe uten å gjøre noe!