HOLLYWOOD vil inn i krigen

Den amerikanske filmindustrien anno 1939
1939 - hver helg går 80 millioner amerikanere på kino for å drømme seg vekk i de eksotiske eventyrene, kjærlighetshistoriene, detektiv- og gangsterdramaene og de historiske fortellingene som utspinner seg på den hvite duken i de mørke kinosalene.

Industrien blir dominert av store produksjonsselskap med enerådende sjefer på toppen. Disse såkalte film-mogulene; Zanuk, Mayer, Cohn, Warner og Schenck, er i stor grad tidligere emigranter fra Europa som har slått seg opp til å bli hovedmennene bak produksjonen av drømmer til folket. Det er av stor betydning for det som nå kommer til å skje at mange av dem er jøder, i likhet med grunnleggerne av de store selskapene, så som Adolph Zukor (Paramount), Samuel Goldwyn (MGM) og Carl Laemmle (Universal).

Disse mennene kan i stor grad dirigere filmproduksjonen etter eget hode. Men det altoverveiende hensynet er markedet! "Publikum tar aldri feil", som en av dem uttrykker det. De gir det publikum vil ha, glatte historier uten kontroversielle sider. Det altoverveiende hensynet er profitten, om filmene spiller inn nok penger i kassa. Produsentene kan ha sine personlige syn på verden, men det må gi utslag i klingende mynt.

Krigen bryter ut i Europa
Slik var situasjonen da krigen i Europa brøt ut i 1939. Hollywood var i begynnelsen rede til å behandle krigen som ren underholdning, slik filmindustrien hadde gjort med de andre krigene; borgerkrigen 1860-64, indianerkrigene, første verdenskrig osv. Med andre ord ville en ufarliggjøre konflikten, og bruke krigen i Europa mer som dramatisk bakgrunn for de vanlige hollywoodske drama om kjærlighet og lidenskaper mellom enkeltmennesker.

Men Roosevelt-regjeringen ønsket noe annet, og historien om hvordan presidenten fikk en hel industri med seg for å omforme et massepublikum i deres syn på krigen, er en meget interessant historie.

Isolasjonistene
I tredveårene var opinionen i USA sterkt imot å engasjere landet i noen ny krig. Mange amerikanere syntes at USA hadde oppnådd bare trøbbel og utakknemlighet for sitt engasjement i første verdenskrig. Dessuten var de vaksinert mot krigspropaganda ved de uheldige sidene som den store "hat-alle- tyskere" kampanjen i 1917/18 førte til.

Hollywood hadde i stor grad rettet seg etter dette synet. Det var lite politisk stoff i filmene, og stort sett var en likegyldig til det som skjedde politisk i Europa i mellomkrigsårene. Mange av studioene var dessuten avhengig av markedene oversjøs for å få profitt på produksjonene. De 35 000 kinoene i Europa var en viktig del av Hollywood-økonomien.

En måtte derfor være forsiktig med å lage filmer som kunne støte vekk store lands seergrupper. Derfor inneholdt filmene lite av politisk eller sosial kritikk mot f.eks. Hitler eller Mussolinis styre.

Men mot slutten av 30-tallet hadde Tyskland regulert markedet slik at det nesten ikke var noe igjen å hente for Hollywoodfilmen. Filmene som ble vist i Tyskland måtte ikke ha jødiske skuespillere eller regissører, og det ble innført en kvoteordning på kun 20 amerikanske filmer i året.

Tyskland tapt for Hollywood
Med dette anså Hollywood det tyske markedet for mer eller mindre tapt, og de trengte ikke lenger ta hensyn til å støte det tyske publikummet i filmene sine. En antinazistisk liga var også opprettet i filmbyen (Hollywood Anti-Nazi League).

Vendepunktet kom med Confessions of a Nazi Spy (1939), basert på en historie fra virkeligheten om tyske spioner i USA. Filmen var skrevet og regissert av tysk-jødiske flyktninger, og hadde hovedrolleinnehavere som var medlemmer av the Anti Nazi League. Filmens budskap var at Tyskland utgjorde en trussel mot verden og amerikansk sikkerhet. Den staute FBI agenten i filmen erklærer at USA er i krig med Tyskland; "it's a new kind of war but it's still war". Men filmen hadde et så ømtåelig budskap at den ble forbudt i flere land, deriblant Norge!

Kanskje den mest antinazistiske filmen av alle, var Charlie Chaplins Diktatoren (1940). Filmen gjorde stor suksess, og Chaplin oppnådde sitt uttalte mål om å få folk til å le av Hitler.

Etter hvert som de europeiske markedene tørket opp for filmselskapene, begynte Hollywood mer og mer å lage filmer som klart tok standpunkt i krigen. De såkalte "intervensjon-filmene" kom med sitt budskap om at USA måtte inn i krigen.

Loddet er kastet
I 1940 innførte Tyskland et endelig forbud mot import av amerikanske filmer, noe som Italia like etter fulgte opp. Dermed var loddet kastet. Hollywood gikk for alvor inn i propagandakrigen med hele sin tyngde.

Sersjant York (1940) ble nok en milestein. Filmen handler om en opprinnelig pasifistisk amerikaner som blir krigshelt under første verdenskrig ved egenhendig å drepe 17 tyskere og ta over 100 andre til fange. En feiret premieren med store opptog av soldatveteraner og politikere, og filmen ble snart etterfulgt av andre som glorifiserte krigen og dens helter.

Mange klaget over at filmene ikke viste krigens hverdag slik den egentlig var, men kun de edle heltene og onde skurkene i romantiske omgivelser. En så bare "glanssiden" ved krigen. Men Roosevelt administrasjonen var fornøyd med tendensen, de så at filmene var ferd med å gjøre den amerikanske opinionen klar til å bli kastet inn i krigen på kort varsel.

En strøm av krigsfilmer
I hele 1941 ble filmpublikum utsatt for en uavbrutt strøm av filmer som var entydige i sitt innhold og budskap, og alle propaganderte for at USA måtte intervenere i en eller annen form i kampen for demokratiet. Filmtitler som Man Hunt (edel amerikaner jages i brutalt Nazityskland), Dive Bomber og I married a Nazi skulle tale for seg...

Filmavisene (Newsreels) inneholdt det samme budskapet; nyheter fra slagmarkene, bildeglimt av Churchill som holdt motet oppe i England, fabrikker som produserte våpen for demokratiet og sendte dem videre til Europa osv.

Resultatet ble at det tidligere tannløse Hollywood nå laget de mest politiske filmene de noen gang hadde gjort!

Med det japanske angrepet på Pearl Harbour 7.nov.1941 kom USA inn i krigen, og Roosevelt gjorde nå alt klart for å sette inn Hollywood i den krigsinnsatsen han så lenge hadde forberedt.

Hollywood etter Pearl Habour
Men Hollywood hadde kastet seg over krigen på sin egen måte. Med ett hadde USA nå fått sin egen krig, og fra Hollywood ble det pøst ut en mengde filmer med mer eller mindre markert krigsinnhold.

På mindre enn et halvt år etter krigsutbruddet i nov.1941 produserte en over 70 krigsfilmer. Det store tema var dolkestøtet i ryggen, Japan som uten varsel hadde angrepet et fredelig USA. Dette var et slags gangster-tema i verdensmålestokk, brutale forbrytere som angrep uskyldige, en velbrukt Hollywood formel! Hevnmotivet ble utnyttet, forbitrelsen over lidelsene til en uskyldig part.

I film etter film vokste mytene. På filmplakatene ser vi hvordan bloddryppende japanere reiser seg fra sjøen med klør og snerrende kjeft. Menace of the Rising Sun viser hvordan japanere gjengjelder vennlighet med nådeløse myrderier, og japsemilitarister spiller sitt forræderiske spill. Fienden blir fremstilt som umenneskelig og nådeløs, brutal og uten nåde mot kvinner og barn.

Som sendt fra himmelen
For Hollywood var krigen som sendt fra himmelen. Her fikk en plutselig et oppkomme av dramatiske motiv og tema som kunne utnyttes kommersielt. Hele Hollywoods temaspekter ble tatt i bruk; komedier, gangsterfilmer, musikaler, ja selv Tarzanfilmer fikk et antinazistisk/antijapansk innhold.

I Tarzan triumferer (1942) daler nazi fallskjermtropper ned i jungelen til Tarzans fredelige kongedømme. Men Tarzan og hans tapre innfødte (som alle er hvite, innsmørt med skosverte) går til kamp og feier nazistene ut av jungelen. "Kill nadzies!" roper jungelens konge til sine tapre "innfødte". Nazistene er så avskyelige at selv jungelens dyr vender seg mot dem...

En benyttet ulike oppskrifter i filmene. Dumme nazi-agenter som blir avslørt av intelligente, sunne amerikanere, og patriotiske ungdommer på en slags speiderpatruljer etter spioner er hyppige motiv.

Men kontoret som overvåket det hele fant disse filmene lite oppmuntrende. De var antinazi og antijapansk, men ga likevel ikke noe sant bilde av fienden, skrev man i rapportene.

Kopierer Goebbels
En forsøkte nå å overtale Hollywood, ikke sensurere eller gi direkte ordrer. Som en av regissørene uttrykte det; "Den letteste måten å putte propaganda inn i folks bevissthet, er å la den gå inn gjennom en underholdningsfilm når de ikke vet at de blir utsatt for propaganda!" Dette er nøyaktig samme oppskrift som en kollega av ham på den andre siden av Atlanteren med stort hell drev på med, nemlig dr. Joseph Goebbels i Tyskland.

De vanlige filmbildene måtte inneholde "sunne" bilder. Folkemasser måtte ha med kvinner og menn i uniform. Dialogen måtte inneholde positive utsagn om krigen, krigsplakater burde være med i bakgrunnen og alt måtte vitne om en nasjon forent i anstrengelsene for å vinne krigen.

Bruksanvisning for patriotiske filmer
En satte opp en liste over hvilke punkter som var viktige for bedømmelsen av en god patriotisk film. To hovedpunkt var;

1. Vil denne filmen være med og vinne krigen?
2. Hvis det er en ren underholdningsfilm, vil den ødelegge krigsarbeidet ved å skape et falskt bilde av USA eller dets allierte?

Et viktig spørsmål som måtte besvares, var: Hvorfor kjemper vi?

Den amerikanske propagandaen slet med mange problem. For det første måtte en unngå å bruke ord som "propaganda" og "meningspåvirkning". Amerikanerne måtte ikke få inntrykk av at de ble manipulert og dirigert i sine meninger.

Svart og hvit propaganda
Roosevelt opprettet to propagandakontor som delvis kjempet mot hverandre for å vinne innflytelse. The Office of War Information (OWI) stod for den såkalte "hvite" propagandaen, den positive, den som skulle oppmuntre folk, vinne dem, motivere for krigsinnsats osv.

The Office of Strategic Studies (OSS) skulle dekke den "svarte" propagandaen, spre desinformasjon og sverte fienden. En snakket mye om "psykologisk krigføring" som en viktig del av denne krigen som hadde ord, bilder og lyd som sitt våpen. Det var om å gjøre å vinne fienden

Flygebladbomben
Da de først kom i gang, utrettet de amerikanske propaganda organisasjonene på enkelte områder mer enn Goebbels oppnådde. Amerikanerne var uovertrufne når det gjaldt å spre effektive flygeblad over fiendens områder, og de klarte å produsere en imponerende mengde propagandafilmer for hjemmemarkedet.

De flygende festningene formelig oversvømte det okkuperte Europa med flygeblad. I tonnevis flagret sedlene ned fra himmelen og ble liggende overalt hvor folk ferdes. De var effektive mottrekk mot den tyske propagandaen, for her kunne folk lese de nakne fakta om krigshendingene som Goebbels´ propagandamaskin gjorde sitt beste for å skjule og fordreie. Flygebladene ble også lest fordi de inneholdt opplysninger f.eks. om kommende bombetokter.

En spesiell oppfinnelse, flygebladbomben, gjorde det mulig å legge 80 000 flygeblad i hver "bombe" som ble sluppet ned. En hel skvadron bombefly hadde bare som oppgave å slippe disse bombene ned over Europa i krigsårene.

Ellers ble det drysset ned i tusentall spesielle passersedler som skulle sikre tyske soldater fri passasje hvis de overga seg til fienden, falske rasjonerings-kuponger, penger, frimerker osv som skulle skape forvirring i okkupantens system.

Nettressurser om film og 2.verdenskrig
Fellesskap og fiendebilder - den norske Filmrevyen 1941-45, artikkel av Tore Helseth
Norsk film i krig - komparativ tilnærming til film under tysk okkupasjon, samme forfatter
Fienden på film - nazifilmane sin estetikk (UiB-magasinet)
Deutsche Wochenschauarkiv
Film as a Weapon (German Propaganda Archiv)
Krigspropaganda i film (Univ of Berkeley)

Allierte propagandafilmer på nett (Google video)