Amerikanerne kom først inn i krigen i 1917, men brukte da alle tilgjengelige ressurser i sin krigføring. Lederen for den amerikanske propagandaen, George Creel, uttrykte det på denne måten i sin bok How we advertised America; "Vi så på konflikten som en kamp om folks bevissthet, for å vinne folks overbevisning". Fronten gikk gjennom alle amerikanske hjem, og han tok oppgaven som en gigantisk reklamekampanje, "verdens største reklame-eventyr!"

Creel og hans menn lyktes. Aldri før hadde USA opplevd en tilsvarende kampanje i omfang og intensitet. Alle tilgjengelige media ble trukket inn, krigsbudskapet ble ført ut i presse og film, plakater og brosjyrer. Over 150 000 medarbeidere jobbet med propagandaen. Det ble skapt en krigspsykose som overtraff alt en tidligere hadde opplevd.

Blant annet fabrikerte man i store mengder historier om tyskernes barbariske opptreden. Da tyskerne henrettet en engelsk sykesøster, Edith Cavell, for å ha hjulpet mange engelske og franske krigsfanger til å flykte, ble dette straks utnyttet av propagandaen. Cavell ble en nasjonal martyr i de allierte land, og historien om det "kaldblodige mordet" gikk verden over. Franskmennene henrettet flere tyske kvinnelige spioner både før og etter Cavell, men den tyske propagandaen klarte ikke å utnytte dette på tilsvarende måte.

Men ettervirkningene av amerikanernes propaganda ble beiske. Den langsiktige virkningen var at mange amerikanere følte seg lurt da de så at freden ikke brakte med seg det som de var blitt forespeilet. De ble enda mer overbevist enn før at USA ikke burde beskjeftige seg med konflikter i andre deler av verden, og heller holde seg til seg og sitt (isolasjonisme).

Den engelske propagandaen

Den tyske propagandaen

Virkningen av den allierte propaganda på tyskerne