Im nacht und nebel

Hjemover

Endelig!
I november 53 fikk jeg vite at nå skal du reise hjem. Vi fem nordmenn som var igjen. Første vi gjorde var å pugge masse adresser til de tyskere som var igjen. Personlige klær kunne vi ta med, noen hadde tjent penger, jeg hadde fått sydd bukse og fått sko. Kom inn i et undersøkelsesrom, under overalt for skjulte ting.

På buss ned til stasjonen, inn på jernbanevogn. Hadde med en russisk offiser som reisefølge.

Treffer Otto Larsen, en kommunist som hadde sittet i fangenskap og en kvinne Randi Samuelsen, som var tatt til fange i Wien. Hun var forlovet med en tysker og sendt til Sibir. Kom hjem med oss. OL har skrevet egen bok om sin historie. Jobbet for russerne som spion, kom over russergrensa og satt fast, mistenkt for lå ha lekket til tyskerne.

Vi var sju stykker som kom inn på det nye europeiske toget, med plysjseter, var rene himmelriket. Nå skjønte vi at det bar hjemover.

På by'n i Berlin
Kom til Berlin, ble mottatt av den norske militærmisjonen. Fikk sitte i privatbiler, så en scooter for sørste gang, skjønte ingen ting av hva det var for noe rart. Så at bilene hadde blinklys, sist jeg så en bil, hadde de retningsvisere. En av oss sa, se så smarte de er blitt nå, nå blinker de i stedet for den dumme retningsviseren som alltid hang seg opp.

Kom til norske militærmisjonen. Vi ble sett på som skurker, selvfølgelig. Vi fem frontkjempere ble låst ned i kjelleren, mens de andre to fikk egne rom oppi ambassaden.

Da nordmennene gikk hjem, kom den tyske vaktmesteren og låste oss ut, vi opp på kjøkkenet og fikk smørbrød og kaffe Tok ossmed utpå byen, fløy rundt i vattklærne våre, var på bierstuben og slikt. Tyskerne var så interesserte i oss, for alle tyskere hadde en eller annen slektning som var blitt borte i Russland, lurte på om vi kjente den og den.

Da vi kom til Kornsjø, kom sivilpolitiet og spurte om vi hadde imot å gå av på Moss, var noen som skulle motta oss på Østbanen, med blomster og velkommen hjem, de ville vel ikke risikere noe.

Norge - i fengsel?
Sivile biler kjørte oss rett på Viktoria Terasse, alle var bare hyggelige, skulle forhøre oss litt. Hvor skal dere, spurte de. Jeg skal bo hos familien min i Oslo. Nytt kontor, var visst Labe Lund, skulle utferdige straff. Leste opp. Mye gærnt du har vært med på da, sa han. Men kjære deg sa jeg, dette er i 44 og da satt jeg i russisk fangenskap da det skjedde. Skjønte at det var mye rart som de puttta på oss falne frontkjempere. Han sa ja, kan ikke skjønne annet enn at du har vært på noe gærnt, men det er greit, du kan reise hjem.

Sto to karer utenfor og ventet. Du må hilse på din bror, sa han. Der sto en voksen kar på 18 år. Jeg hadde ikke sett min bror siden han var 8. Nei, sa jeg, du er ikke min brir. Han ble så fornærmet fordi jeg ikke kjente ham igjen. Kom hjem, sendt til mind foreldre, hadde startet vaskeri i Molde. Hadde fått en ny bror, født i 45. Tapet av meg hadde vært så ille, men da de fikk vite at jeg levde, skiftet de navn på ham.

Fikk et brev i posten om at "Deres sak er henlagt med påtaleunnaltelse". Jeg er visst en av få frontkjempere som ikke er straffet.

Etterkrigstid
Hva jeg har lært av livet? At du lever er bare flaks! At jeg overledvde fronten, av hele kompaniet var det syv som overlevde, av oss i fangenskapet var det bare noen få... At jeg har klart meg etterpå uten alvorlige sykdommer og godt humør, er flaks. Jeg har lært aldri å se svart på ting. Ser på de lyse sidene, siden dette har vært tabuemne, fortiden, har jeg holdt kjeft om det, lagt det bak meg. For meg er krigen slutt. Har vært med på noe jeg trodde på. Jeg har sett hvordan sovjet var, er sjeleglad for at vi ikke fikk det systemet hit til Norge og jeg kan bare si at vel, vel vi tapte krigen, og da har du ikke noe du skulle ha sagt. Vi får glemme det. Giftet meg inn i jøssingfamlie, de har godtatt meg, prater aldri om krigen.

Men den siste tiden har vært vanskelig. Jeg var vært godtatt overalt, gamle klassekameratermmet er kommet sammen, hjemmefrontkamerater. Godtatt hverandre. Men etter den holocaust filmen i TV har det hardnet til. Vi har fått skylden for noe vi ikke har gjort. Det synes jeg er så urettferdig. Blir kollektitv dømt for noe vi ikke har gjort.

Jeg har aldri vært nasjonalsosialist. Har vært tyskvennlig, fordi jeg har familie i Tyskland. De fleste ble drept i Dresden. Har ennå en kusine i Tyskland, hun er halvt jødinne.

Da jeg kom hjem, var jeg nokså rotløs. Bodde først hos mine foreldre. Trivdes ikke på et lite sted som Molde. Alle glodde på meg, der kommer han som har sittet i Sibir. En dag jeg går på gata, ser jeg inni et kontorlokale folk stå i kø og kikker ned i gata, peker på meg, og sier der går han russerfangen eller hva de nå sier.

Reiste til Oslo. Min bror hadde ikke det bedre selv, han fikk aldri jobb etter krigen, de fleste frontkjempere måtte begynne for seg selv. Han var handelsmann og trengte hjelp. Det var en god skole, jeg kom i kontakt med folk, kunne lære å snakke, ikke være redd. Skjønte at det sto ikke skrevet i panna mi hva jeg var for noe. Jobbet hos han i flere år.

Gjensyn med gamle fangekamerater
Har av og til Treffen i Tyskland, med krigsfanger fra den siste leiren, i Kiev. Har truffet igjen mange igjen av de tyske fangene jeg satt sammen med. Er koselige sammenkomster. De fleste har gjort det godt.

Hva vil du bli husket for?
At jeg har vært en god far og oppdradd mine barn ordentlig. Håper de setter pris på det.

Til toppen