Im nacht und nebel

Årene går

Hjem?
Rett før jul begynte hjemtransportene. Vi ble satt opp på hjemtransport. Vi nordmenn og dansken var på listen. Vi var glad, slo ihjel tida fikk egen brakke.

Så skulle vi ned til toget, kom dampene inn med kuvogner, vi ble lest opp, han ene nordmannen og dansken. Men da kokken og jeg skulle leses opp, var det to andre navn der, polske. Disse oberschlesierne som bodde i grenselandet til Polen var tyskere under Tyskland og polakker under Polen, vi kalte dem bare wasserpolakker, vi kunne ikke stole på dem, de forsøkte alltid å ta oss. Det var disse polakkene som hadde ført listene, hadde ført inn sine egne i stedet for oss.

Vi sa at vi skulle være med toget, nei, nei, dere skal være med neste, sa de. Vi måtte rusle slukøret tilbake til leiren. Jaja det går alltid en transport i morra også, tenkte vi. Men det skulle bare ta ni år før neste tog gikk.

Døden herjer
Jeg jobbet i kjøkkenet der, vi fikk inn varer, en gang kom svære lastebillass fulle av klover og hestehoder. Så og så mange tonn, skulle være så og så mye kjøtt til hver fange. Men var ikke mer enn halvparten som var spiselig.

Fikk en flekkfeberepedemi. Da døde det flere tusen. Lusete var vi jo alltid. Etter som fangene kom, var det nokså trangt i brakkene. Lå i tre etasjer. Etter at du hadde vært ut på latrina om natta, måtte du bare ta peiling på hvor du lå, og så måtte du krabbe opp der og huske sånn og så kom du innimellom to personer. Lå bare på planken, hadde ikke madrasser eller ulltepper.

Etter tre måneder var det så glissent at du kunne ligge på kryss op tvers, var ingen tredje etasje lenger. Var så mange døde. Det var lusa Var det en som fikk flekkfeber, ble han på venstre side og han på høyre side avluset, mer gjorde de ikke. Veldig få som overlevde. Hvis de gjorde det, hadde de noen skavanker, tunghørthet eller noe slikt.

Husker disse kjerrene som dro ut med likene, i haugevis, slik du ser i bilder fra tyske konsentrasjonsleire. Men her var det andre som døde.

Merkelige skjebner
Det het seg at vi skulle reise hjem. Ble sendt på tog. Kom til en mønsterleir i Moskva. Samlet nordmenn og dansker, traff ti nordmenn der, hollendere , belgere, og et par engelskmenn. Viste seg at de var journalister som var tatt til fange i Berlin. Det hadde kommet en fangekolonne med tyske soldater forbi, to manglet, og så hadde vaktpostene gått ut på fortauet og tatt de to engelskmennene med seg, revet i stykker passene deres og putta dem med.

Nå skulle vi reise hjem. Var veldig glad. Var nå i 47. På kuvogner igjen, transport sydover og sydover. Kom til en by som het Karkow. Ble sendt inn i en treskeverkfabrikk, der var det tyskere som så ut som dødninger alle sammen. Der hadde de det fælt. 1947 var også den hungersnødsperioden i Ukraina, dårlig med mat, selv blant russerne.

Der på den treskeverksfabrikken jobba jeg da til 49, da skulle vi hjem, endelig, ble det sagt. Nå gikk det vestover, forbi Poltava. Men kom til Kiev, ble lessa av igjen. Ny leir. Der traff jeg andre nordmenn. Der var det bygningsarbeid. Måtte jobbe på bygg.

Jeg hadde ung polsk jøde som håndlanger. Hans historie; de var fra Warsjava. Da tyskerne kom nærmere, bestemte de seg for å flykte, han og moren og søsteren pakket alt i bilen. Dro østover og rett i armene på russerne. Alle polske jøder ble puttet i leire av russerern. De kom til Ural, i en gruveleir. Faren måtte ned i gruven og jobbe, barna slapp det, var oppi leiren. Moren og faren holdt ikke ut mer enn to-tre måneder, var et slit uten like. Han fortalte at ingen holdt ut lenger enn 6 måneder i den gruva. De var jøder.
Disse to barna ble sendt hit og dit, havnet i 1949 i Kiev sammen med krigsfanger. Søstera jobbet i sanitetsstua, broren jobba sammen med meg. Pratet mye sammen. Han snakket godt tysk.

Var i Kiev til 1951, begynte da å få lov å skrive hjem. I 48 fikk jeg forresten et enslig brev hjemmefra. Hvorfor det kom, vet jeg ikke. Min far fortalte at alle levde, at jeg hadde fått ny bror, født i 45, at alle var friske. Det var alt.

I 51 fikk vi lov å skrive hjem. Fikk et standardkort. Vi kom inn i et rom hvor det satt en russiske vakt, fikk utlevert kort og penn, måtte ikke skrive noe negativt, bare at jeg lever og har det bra.

Varulvene
Hitlerjugend skulle danne såkalt werewolf, en undergrunnsbevegelse. Var guttunger på 12-13 år. 14-åringenevar allerede utkalt til hæren. Skulle bygge bunkere og ettersom russerne kom inn, skulle de sabotere. Ble aldri noe av, fordi nederlaget var så totalt. Men disse guttene på 12-13 år som hadde vært med, ble plukket ut og angitt av tyske kommunister og sendt til Russland. Et par ble jeg gode venner med, en fortalte at han ble tatt på skolen. Moren hadde ant at det var noe, og det siste han så, var moren som kom løpende etter bilen. Da var han 13 år gammel. Ble sendt til Sibir, unge gutter, fordi de hadde vært med i HJ.

Nye forhør
Mens vi var i Charkov, var jeg i en såkalt sykeleir. Alle de syke ble sendt i en bestemt leir. Jeg hadde da etter hungerskatastrofen var jeg veldig langt nede. Veide bare 45 kilo, så ut som et skjelett, var bare slike skjelett der. Så ut som levende muselmenner. Veldig stor dødelighet. Der hadde jeg det siste NVD forhøret, veldig snedig hvordan de forhørte oss, allerede fra første gang. Hver gang vi kom inn, fikk vi trykt en blyant og et papir i hånden. Skriv Lebenslauf (levnetsløp), fortelle hvor en var født, hvor en hadde kjempet, hvilke enheter osv. Halvt år etter på hentet de oss igjen, skriv Lebenslauf, sammenlignet de om det stemte. Kunne gå et år, plutselig midt på natten kunne de hente oss igjen, med denne skarpe lyspæra, skriv Lebenslauf.

Forsøkte å få meg ut på glattisen i Charkow. Har du ikke vært med på noen grusmheter da, sa han. Nei, sa jeg, har ikke vært det. Hvis du tenker etter sa han, har du sikkert det. Kokken kom med deilig mart, stekt flesk og poteter. Sitter der og spiser. Luktet så godt at jeg kunne solgt sjela mi. Vil du ikke ha da, sa han. Gjerne det, sa jeg. Men fortell først, hvilke grusomheter har du vært med på? Men jeg har ikke vært med på noen! - Da får du ikke mat heller Slik forsøkte de å gå en på glattisen Vet at det var en danske falt for det, begynte å dikte i hop, at han hadde skutt noen. Etter 14 dager med dobbel forpleining, kom de og hentet ham...

Fem minutters dommene kom i 48. Russerne hadde avtalt med de andre allierte at alle krigsfanger skulle hjem før januar 49. Det ble ikke noe. I desember kom de og dømte oss. Leste opp navnet, du dømmes til 25 år for å ha støttet den fascistiske hær og sånt rart noe. 25 år i Sibir og vekk med deg. Jeg hadde heldigvis W og kom langt ut i alfabetet, og før de kom til W sluttet de, skjønte at det var ikke noe vits vi. Vi russere gjør som vi vil likevel. Vi beholder våre krigsfanger vi. I 1950 husker jeg Wisinski i radio i FN sa at nå var alle krigsfangene sendt hjem. Bare krigsforbrytere var igjen. Der satt vi en leir, flere tusen mann, og hørte at over natten var vi blitt krigsforbrytere.

Videre