Im nacht und nebel

Endeløse dager

På sykestua
Vi huserte der 14 dager, såret begynte å gro. Verket forferdelig i ryggen av skuddsåret. Tok armen bak for å kjenne, plutselig handflaten forsvinner inn i høl i ryggen. Kjenner bare spisse kanter av ribbeinet. Kjente ikke noe smerte. Da ble jeg litt redd, husker jeg.

Vi var bare nordmenn nå. 18-20 stykker kanskje. Plutselig begynner han ved siden av, nordlending, hadde hele beinet full av splinter, å skrike forferdelig. River av bandasjen, tyter ut fluemark. Hele beinet kravler. Hyler og skriker. Vaktposten ser det og løper, roper sanitare. Da kommer en sykesøster ned og ser på det levende beinet av mark. Holder seg for nesa, lukter fælt. Da ble det litt orden, en lege kom, hun hadde vel antagelig rapportert. Vi fikk en og en nye bandasjer. Vi var antagelig bortglemt.

Armen min skulle gipses, men hadde grodd så gærnt. Den måtte brekkes opp igjen, og det var ikke så festlig. På grunn av at det var så vondt, hadde jeg den lute holdningen, så hadde surret gipsen på det. Kunne ikke rette meg opp igjen senere, gikk med krum rygg i en måned. Såret i ryggen kunne de ikke gjøre noe med, det bare fortsatte å verke. Gipsen i ryggen ble grågrønn. Det luktet døden. Jeg var vant med det, men ingen andre hadde lyst å være i nærheten av meg.

Plutselig kom det masse tyskere og østerrikere. Hele bunkeren full med 30-40 mann inni der. De kunne fortelle hva som var skjedd på vårt frontavsnitt. Skibataljonen var fullstendig ødelagt. Noen få hadde på slutten rukket slå seg gjennom. Flere hundre var borte. Da disse tyskerne kom, ble det mer orden nedi der, flere av dem hadde beina i orden. De organiserte, feide golv og sånn. En lege kom på besøk en gang i blant, snakket svensk. Han kunne ikke gjøre så mye, bare skifte bandasje og se åssen det stod til.

En politruk kommer og skulle belære oss. Leste opp forskjellig på gebrokkent tysk Fortalte om den seierrike røde arme som gikk frem, hvordan det gikk framover. Fikk da høre om kuppet på Hitler.

Sendt videre
Sånn gikk dagene. Et par til døde, en ble nesten slått ihjel av vaktene, var i ørska, tisset ut av senga, vakten tålte ikke det og denget ham. Tysker, hadde fått skutt nesten hele leggen. . De friskeste ble friskmeldt, skulle ut og arbeide. Halvparten av oss nordmenn. Så de gikk ute og feide, bar ved. Plutselig var de borte, det het seg at de var sendt til en fangeleir. Bare en av dem traff jeg igjen, de andre døde.

Vi andre som var hardere såret kom på buss, ble kjørt ned til jernbanestasjonen der Murmanskbanen gikk, gikk inn i kuvogner, kjørt sydover til fangeleir. Førti mann inni en sånn vogn, lå oppå hverandre. Jeg hadde god plass, ingen ville være i nærheten av meg, sånn som det lukta av meg.

Kom til en liten by som hette slaropovist. Var masse fangeleire der. Ble lesset av. Kom til såkalt krigsfangelasarett. Traff mange finner der. Senere har hørt på TV om finske krigsfanger som forteller at de hadde vært der. Der var vi utover høsten. Da kom også alle dødsfallene.

Nordnorske fiskere
Traff der to norske fiskere. De hadde blitt tatt til fange utpå feltet, plutselig hadde det kommet en russisk ubåt, tatt dem til fange, senker fiskebåten, og dradd til Murmansk. Disse to var syke og lå på lasarett. Traff også en 8o-åring. Hadde bodd på en av øyene i Varangerfjorden. Russerne gjorde strandhugg og tatt med seg alle sivile. Besøkte ham, han var så bekymret for en kopp med havregryn som stod igjen på bordet da han ble tatt. Lurte på åssen det gikk med den havregrynskoppen. Jeg sa at det sikkert var gått bra. Trøstet ham. Han døde julaften 44. Da var jeg nede og besøkte ham. Da var han så tynn, så tynn...

De andre to fiskerne vet jeg ikke hvor ble av, regner med at de strøk med. De kunne fortelle at det var en norsk koloni i Murmansk. Mange ble vervet for å kjempe som partisaner. Mange meldte seg for å kjempe på russisk side, for ikke å komme i fangeleir. Nevnte noen navn. Kom borti han Hari også, som har skrevet bok, men det var senere. Rotter og likhauger Der lå vi og forsøkte bli bra. Fryktelig mange som døde. Stort sett lungebetennelse og tyfus. Begynte å bli kaldt. Russerne gikk utenfor og knirket, måte være 20 kuldegrader. Disse døde skulle bæres ned i kjelleren, men det var kaldt, så sanitetetene bare bar dem ut i trappeoppgangen og stablet likene opp på hverandre. Der lå de.

Det var så fryktelig mange rotter som forsynte seg av likene. De kom oppover og oppover. Kom oppi sengene og snuste på oss. Svære beist. De russiske sykesøstrene, studenter eller noe likt, likte jo ikke dise rottene, så fikk de beskjed om at likene skulle bæres ned i kjelleren, hvorfra de skulle fraktes vekk med hest og vogn.

Men sanitetene syntes det var tungt å bære dem ned, gikk bare bort i trappeoppgangen og dyttet dem ned sjakten, var en spiraltrapp som de kastet likene ned i. Der lå de hulter til bulter på gulvet. Så disse likhaugene da jeg gikk til latrinen. Var så mange rotter der, at likhaugene virket levende, kunne ikke være mye igjen å begrave av dette her.

Rotter og likhauger
Der lå vi og forsøkte bli bra. Fryktelig mange som døde. Stort sett lungebetennelse og tyfus. Begynte å bli kaldt. Russerne gikk utenfor og knirket, måte være 20 kuldegrader. Disse døde skulle bæres ned i kjelleren, men det var kaldt, så sanitetetene bare bar dem ut i trappeoppgangen og stablet likene opp på hverandre. Der lå de.

På isolat
Plutselig ble jeg dårlig, det var nyttår, fikk høy feber, avføringen var full av blod. Det var dysenteri. Det var det de fleste døde av til slutt. Skulle til isolat, på toppen av bygningen. Svært loft, lå 150 mann, det var liksom de som skulle dø, der var det var stønning og bråking, fullt av folk på golvet. Kunne ikke gå med underbuksene lenger, var så våre som det, fløy på latrina, så det ut som kuer på sommerbeite med drittklatter nedover lårene, var slike tilstander at jeg får ikke sagt det Hadde friskere fanger som kom opp og byttet mat for småsaker. Tok maten vår.

Vi orket ikke, tenkte bare på drikkevann, drømte om fjellbekker og isbreer. Tenkte at jeg skulle ende mine dager der oppe. Men så var det en av sanitetene som fløy omkring, han plystret på Fruhlingsrauschen. Mine foreldre var glad i musikk, de var musikere. Jeg kjente Sinding og Frühlingrauschen. Snakket finsk, trodde jeg. Jeg ropte på ham, du synger finsk sa jeg, du er finne? Nei jeg er ikke finne, estlender. Du snakker finsk sa jeg. Nei. Sa han, finsk er dårlig estisk.

Han hørte at jeg var nordmann, og ble interessert. Sa at her kunne jeg ikke være, her ender du dine dager. Det første du må gjøre er å spise opp maten. Det er dårli mat, hirsegrøt og svart grøt. Du må true deg til å spise maten, det går rett gjennom, men noe blir hengende igjen. Han kom til meg hver morgen, satt hos meg. Hvor det ble av ham vet jeg ikke. Han fortalte at han ble tatt til fange ved Narva, de var tre stykker, to ble skutt med en gang, men han fikk lov å leve.

I fangeleir
Det var februar, tredve-førti kuldegrader. Vi satt der og ventet, en forhutlet haufen, på vaktpostene skulle komme. Kom to vakter med maskinpistoler og pels, og hadde det varmt og godt. Vi hadde bare våre tynne tyske uniformer, det var 35 kuldegrader. Så bar det avgårde. I noen særlig form var vi ikke. Det var et godt stykke å gå til leiren. Vi så den et stykke borte, i lysskjæret fra lyskasterne. Kom fram, ble sluppet inn, men stod lenge utenfor. Vaktene skravlet først, skulle ta seg en røyk, vi stod der og trampa og frøys.

Den tyske ledelsen kom, to tidligere tyske offiserer. Den ene var leirkommandant, den andre var stedfortredende, og de tok oss inn. Det gikk bare på fornavn, leirkommandanten het Emil og den andre Kurt. Emil tok med seg de arbeidsføre. Kurt tok med seg seg de invalide, jeg var med der. Førte oss til brakke med invalide. Kom til brakke fem, lå der i tre etasjer over hverandre. Der ble jeg kjent med disse såkalte Freies Deutschland folka. Det var en organisasjon av tyske krigsfanger, som ble dannet av Seidlitz og de som ble tatt til fange i Stalingrad. Hadde dannet Bund deutscher Offiziere og Freies Deutschland. Det var kommunister og overløpere som nå skulle kjempe for et fritt Tyskland.

De fikk toppstillinger inne i leiren, de var på kjøkkenet, i bekledningskammeret, hadde kulturgrupper osv De skulle drive opplysning av fangene. De gikk i finere uniformer. Brakkesjefen var FD, jeg måtte melde meg. Lå i tredje etasje på toppen. Midt på natten kommer en og sier du skal ut til Bruno. Han ser på meg, sier at du har fine bukser, pullover og gode sko. Du kan ikke gå med slikt, du som er syk. Nå må du vise solidaritet. Det ordet hater jeg den dag i dag. Du må gi fra deg disse tinga til en som skal arbeide i kulda. Det kan du ikke være bekjent av. Nei, nei sa jeg. Måtte da kle av meg de fine klærne.

Så ut i brakka igjen. Sidekameraten sa til meg; nå tok Bruno fra deg de fine klea. Må vise solidaritet. Men jamen sa jeg smør. Han hjelperen til Bruno fikk klærne mine. Ikke noen arbeider ute som fikk de klea. Fikk nok av ordet solidaritet. Sammen med ordet sosialisme er det to ord jeg hater den dag i dag. Det stod masse slagord i leiren, "Med den røde hær for sosialisme". Masse vås. "Den som ikke arbeider skal heller ikke ete".

Det var liksom min første dag i fangeleir.

Kontraster
Siden jeg var invalid, tilhørte jeg gruppe fire. Hver måned måtte vi til legesjekk, måtte kle oss nakne, og posere foran en lege. Det var ofte kvinnelig leger, og de syntes dette var morsomt, å se oss posere og klype oss litt. De bedømte hvilken arbeidsgruppe vi var i. Hadde du flesk på rumpa, kom du i gruppe en med det tyngste arbeidet. Var du litt magrere, kom du i gruppe to med litt mindre arbeide. Gruppe tre utførte leirarbeid, mens fire var invalidene. Her behøvde man egentlig ikke gjøre så mye.

Vi var hele tiden sultne, det store spørsmålet var å komme i jobb på kjøkkenet, som potetskreller. Få noe mat. Var så sulten at jeg kunne gå på veggene. Spiste snø og is. Var en på bekledningskammeret som skulle ha et par mann til hjelpe seg med å sortere klær. Der ble jeg med, for jeg kunne jobbe med en arm. Var en tysker som het Hermann, vi tre drev og sorterte pelser og frakker.

Der fant vi en haug med rottespiste lik under pelsene. De så ikke ut, grønne og fæle. Høl overalt, der rottene spratt ut, innvoller som rottene hadde forsynt seg av. Øynene lå som knuste drueklaser nedover. Kjønnsdelene var spist opp.

Måtte melde fra om at vi hadde funnet en del lik. Sanitetsmannen var spanier, hadde kjempet i den røde arme i Spania, deretter forflyttet til Russland for å kjempe videre på den røde siden. Disse spanierne var på den ene eller andre måten havnet i fangeleir som oss. Han sa -boff, dette var noen finner vi glemte igjen. Det må vi få se å få ordnet med.

Var liksom sånn rot der, fikk jobb hos kameraten på bekledningskammer. Alte Fritz kalte vi ham. Snakket flytende russisk. Gammal skrukkete soldat. Fortalte at han hadde vært med i 1.verdenskrig, og tatt til fange i 1916, satt i Moskva, var adelen der. Feiet gatene der, fikk da mat av adelsfruene. Kommet hjem i 1920. Fire år.

Var hos Alte Fritz, fikk muligheter til mer mat, fikk mye ekstra. Var kommet liksom i smørøyet. Kunne plukke ut de fineste klær til oss selv, men særlig til offiserere, som ville ha pene uniformer. Fra major og oppover trengte de ikke arbeide. Da hendte det at de stakk til meg en brødskalk når jeg ga dem en jakke.

Hadde det ganske bra, begynte å tenke litt, politisk. Fritz fikk avisen Freies Deutschland utlevert. Kunne lese om disse fæle fascistene, og hvor flinke og snille russerne var. Der husker jeg godt en artikkel om Universität des Lebens. Glemmer det aldri, står spikret fast. Et livets universitet. En hadde skrevet at fangenskapet virket som Livets universitet. Her lærte du livets harde virkelighet. - Her dør hundrevis om dagen, Hermann fnøs av dette. Paradokser.

Sommeren 45 ble leiren fylt opp.

Krigen er slutt
Hvordan vi opplevde krigens slutt. 9.mai fikk vi vite at krigen sluttet. Det var en morgen på oppstillingen, kl 6 eller 7 måtte vi ut og stille på appellplassen. Da skjønte vi at noe var i gjære. Soldatene var opprømte, skjøt i luften og salutterte. Fikk høre at krigen var slutt. Dønitz hadde skrevet under kapitulasjonsavtalen. Vi var glade, omfavnet hverandre, sa at nå kommer vi snart hjem. Særlig glade var de som tilhørte østsiden, som var okkupert av russerne. De mente at de kom først hjem. Senere spilte ikke det noen rolle.

Som følge av at krigen sluttet, kom store mengder soldater, kaputulanter. De kom marsjerende inn i leiren, vi var ca to-tre tusen mann. Leiren rommet 14 000 mann. Da kom de marsjerende i fulle uniformer, vi gamle krigsfanger stoppet opp, ropte hei. Hvor er dere tatt til fange? De fnøs bare, de var ikke latt seg ta til fange. De var kapitulanter og skulle behandles på en annen måte enn oss.

Vi lo av dem, skjønte at de gikk i samme bås som oss. De gikk og spradet, slo hæla sammen for underoffiserer. Hilste og greier Vi syntes det var latterlig

Så ble det oppstilling, første rekke fem meter fram, neste rekke to meter osv Så sto de der, disse kapitulantene. Så var det henda i været, gikk russerne rundt og pellet klokker og ringer, lightere. Hadde putevar med seg som de samlet i. Vi tittet på de russiske offiserene som fordelte sakene seg imellom. Knipset med ligheterne som småunger.

Vi måtte le av disse folka. Da var det ikke kapitulanter lenger, de skjønte at det var fanger som oss. Det ble ikke mer gnisninger der.

Agitatorer
Plutselig begynte det å komme nye folk inn, sivile. Vi lurte på hva det var. Var konsentrasjonsleirfanger. Vi spurte hva all verden. Etter som røde arme gikk innover og befridde konsentrasjonsleirene, ble alle de som tilhørte vesten sendt vestover, og de andre sendt østover, til oss. Vi hadde 150 jøder som hadde sittet i tyske konsentasjonsleire. I begynnelsen skulle de være bedre, hadde opplevd fascismen på det grusomste. Skulle liksom ta oss, særlig de som hadde vært i SS.

Var en agitator der, som hadde sittet i Brandenburg utenfor Berlin, han kjente igjen en av fangevokterne, en unterscharfuhrer jeg jobbet med på vaskeriet. Skulle holde foredrag for oss om kveldene, hvor forferdelig de var disse leirene. Så sa han plutselig til meg at Quisling ble skutt to dager siden Ja, ja sa jeg, det var ikke mer enn ventet. Tenkte ikke så mye på det, jeg hadde annet å tenke på, skulle overleve. Traff igjen denne agitatoren seinere, da sa han at han nok overdrev fælt, var ikke bedre å være her i Russland enn i Tyskland, stort sett det samme.

Videre