|
De første timene Bakgrunnsstoff |
De første timeneStilt mot
stolpen Så måtte jeg gå bortover. De pekte på en ledning, den skulle jeg følge. Vi kom inn i skogen, og plutselig ble de mye snillere disse tre, for det var ingen offiserer der. De var greie og skravlet seg imellom. Jeg var fryktelig tørst, og sa det på tysk. Da sa de, sett deg ned. Han ene gikk ut i skauen og plukka bær til meg, tyttebær. Det er overvintrede tyttebær oppi Karelien, søte og deilige. Så kom han med neven full av dem til meg, så jeg fikk lesket strupen. Vi kommer gjennom skogen der, og jeg får stadig noe tyttebær så jeg kan greie meg. Så støter vi på en patrulje med en offiser. Da blir de helt annerledes, de tre kara der. Da skjeller de og smeller de, og dunker meg i ryggen med kolbene.Det var spillfekteri overfor offiserene, så de ikke skulle virke altfor snille. Da kommer det en russisk løytninat, og det første han leter etter er klokke selvfølgelig. Ur jest, ur jest. Utpå morgenkvisten, da vi hadde gått hele natten, kom vi til et Røde Kors telt. Men nei, nå dyttet de meg ned en skråning, husker jeg, og så kom jeg ned til en granhekk. Der står et telt, og der står en russisk offiser. Han smiler og klapper seg på våpenet sitt. Det er en tysk luger han har tatt fra en tysker. Drar opp og sier karosj, karosj, veldig fin. Så sier han på gebrokkent tysk at jeg skal ikke skyte deg med den, men det skal disse tre her det! Du får en her, og en her, og en her, og det går så fort så... Da tenkte jeg at, jaha, den lange veien bare for å skyte meg, så tar de meg bort til et svært eiketre, helt oppsplittet av kuler. Her skal henrettelsen foregå da. Alle de grusomhetene jeg har hørt, disse russerne er ikke nådige de heller. Så stiller disse tre som har fulgt meg hele tiden seg opp med maskinpistolene, ser morske ut. Han offiseren står der og skal gi tegn til skyting. Jeg river og sliter i armen min, slik at jeg skal få det riktig vondt og kanskje besvime. Forhør
De tar meg bort, og der får jeg et skjema trykt i håndender stod det hva jeg heter, hvilken enhet jeg var i, hva far og mor var, hva de jobbet med. Så spurte han hva far var, Jeg tenkte at jeg fikk finne på noe proletarisk til ham, så jeg sa lagerarbeider. Hva er du da, spurte han. Jeg kunne ikke akkurat som student eller skoleelev. -Lagerarbeider sa jeg. Så sier han russeren; - mora di er vel også lagerarbeider! Så ble jeg ført bortover til en Røde Kors oppsamlingsplass. Jeg ble putta inn i en barhytte, det stod en vaktpost utafor. Der ligger det flere av våre. Jeg kjenner igjen to stykker fra 3.kompani, resten fra de andre kompaniene. Jeg får vekslet noen ord med dem. Hvor er dere kommet fra, spør jeg, er ikke dere forbundet ennå. De hadde gått en raskere vei, fra Kaprolat, de hadde gått over der hvor vi hadde skutt alle russera. Han sa at det hadde vært en forferdelig masse døde russere som lå der. De var jo såret alle sammen, en hadde mageskudd. Han var det ille med, ynket seg fælt husker jeg. Blir vi ikke forbundet snart, var det de snakket om, for de blødde jo fælt. Han vaktposten drar meg ut først, og der kommeer jeg inn på et lasarett. Der ligger det massevis av sårede russere. Jeg har aldri sett så mye blod og bandasjer i hele mitt liv. Der var det bein borte, og armer borte, en russer hadde fått kløyvd haken, husker jeg, tunga den hang nedpå brøstkassa, gjennom den sprekken. Han bare gurglet nærmest. Sendt videre
Så ble vi samlet i en ny barhytte, etter som vi ble forbundet. Så kom en russer, en godslig kar, med noen bøtter med grøt oppi. Blikkrus. Da ser jeg at disse blikkrusene er laget av amerikanske hermetikkbokser. De har laget boller og krus som vi fikk grøt oppi, jeg ser det står chopped ham og pork and beans, made in Chicago osv. Da skjønte jeg først hvilke mengder amerikansk mat og utstyr russerne fikk. Av disse tomme hermetikkboksene hadde da russerne laget flotte krus. De andre var nokså ferdige, de sårede. Jeg var nokså våken, ble sittende og prate med han russeren. Var bonde fra Ukraina, og vi prata sånn pidgin språk. Meg gjøre det. Forsto hverandre godt, hadde kone og barn hjemme, hadde ikke vært hjemme på fire år, håpet at krigen snart var slutt. Koselig gubbe. Jeg fikk grøt og te. Spurte om jeg var offiser, var interessert i det der. Lærte meg noen uttrykk, røyke, mat og sånn, den halvtimen jeg var der. Så la meg til å sove. Neste morgen ble vi vekket. Kom en hestevogn, de som var ødelagt i beina fikk lov å sette seg oppi der. Vi andre som hadde bein, måtte gå. Var en gutt fra Mo i Rana, som hadde fått skudd i blæra, den kula var ikke gått gjennom, lå inni blæra, romla rundt da han gikk, og det var smertefullt. Ble hengende etter. Vaktposten var så forbanna, stakk bajonetten i rumpa så han blødde, masa på han så han skulle gå. Hadde vondt orket ikke gå Da var det en av de som trodde han kunne gå, som sa kom her sett deg her, så skal jeg gå. Vi var sammen med ham et års tid, men så døde han, gutten fra Mo i Rana. Var så utrolig, i det ene øyeblikket var russerne så utrolig snille og plukka tyttebær, i det neste stakk deg i rompa med bajonetten. Var slike kontraster. Vi ble lesset av et sted. Var andre russiske sårede der. SS-runer
Lastebilen kjørte til svær tømmerbygning. Der ble vi lesset av. Mistet håret, frisør med klippemaskin barberte oss på hodet. Barbert overalt. Fryktelig lusete, det var lus overalt. Det var første skikkelige avlusing. Ble puttet ned i bunker. Lå i hvite laken og senger. Kom en lege. Han uten ansikt døde der. Holdt ikke ut lenge. Lå der en dag. Hørte bulderet fra fronten. Skjønte at en offensiv var på gang. Be så mange sårede russere til slutt at vi måtte ut. Vi ble sendt over til annen bunker, der det hadde vært potetkjeller.
Det luktet fælt. Ikke noe laken, men vi fikk et ullteppe. Lå der, hver
morgen kom en sykesøster med noe mat, som regel suppe og tørt brød hver
morgen og kveld. Vaktpost, rekonvalestn som satt i døråpningen og skulle
passe oss. En var en gammal type, var så forbanna, skulle henge Stalin,
Churchill, Roosevelt og hele gjengen, så han kunne reise hjem. Var lei
av krigen. |
| Videre |
