Tatt til fangeDet smeller, russerne med maskingevær, melder meg foran. Jeg er skarpskytterassistent med MG, ligger og venter på at russerne skal komme igjen. Ser flere falne russere i ingenmannsland. Så begynner russerne å skyte. Nifst å høre hvinelyden over oss av granatene, de forsøkte å ødelegge bak oss først. Holder på ganske lenge, jeg er ikke redd, for dette går fint tenker vi. Den ene kameraten er like gammel som meg, den andre litt eldre. Plutselig bli skogkanten levende, så kommer russerne feiende. Da er det bare å pøse på. De skriker og brøler, og de nærmeste er bare femten-tyve meter fra. Faller overende. Sånn som de skriker, glemmer det aldri. Alt dette går automatisk, løpet går varmt, skifter, smeller på nytt, alt går perfekt mekanisk. Russerne begynner å finne ut hvor vi ligger, oppdaget oss for seint, begynte å konsentrere ilden om vårt MG. Sprutet ganske godt rundt. Russerne hadde da så mange falne at de måtte trekke seg tilbake. Hørte traktorer på andre siden kjøre fram artilleri. Ble beordret tilbake, opp på høyden. Nå trenger jeg en skarpskytter, sa offiseren. Russerne sitter og piller ned folk hos oss. Jobben min var å å forsøke å lokaliser disse skarpskytterne og få dem. Jeg klarte bare å eliminere en. Plutselig setter russerne i gang igjen med artilleri. Da var det noe helt annet. Granatene eksploderte rundt omkring. Det forbauset meg at jeg var aldri redd, var noe som måtte til. Skjønte at her kunne vi ikke bli lenger. Først ble den ene stillingen ødelagt, så den andre. Troppsføreren sa at her må vi trekke oss tilbake til hovedstedet hvor de virkelige bunkerne lå. Vi trakk oss tilbake. Da kom russerene over oss som en sverm. Senere hørte jeg at de tapte 400 mann hos oss. Men det var umulig å holde stillingen lenger, vi hadde en MG igjen som fikk granater foran seg, så sand kom inn i sluttstykket, og det låste seg fast. Noen kom løpende og sa at kompanisjefen var falt, vi skulle slå oss over til neste kompani. Da ble det nærmest litt panikk. Vi løp nedover høyden og ned på andre siden, hvor de andre lå. Vi var jo omringet. Der fikk vi samlet oss litt. Så nok da at det var litt engstelse blant de fleste. Jeg begynte å lure på åssen det gikk. Var litt stille, for russerne skjønte ikke at vi hadde forlatt stillingene så fort. Men så satte de i gang med artilleriet igjen og forfulgte oss, og da var det bare å forsøke å slå seg gjennom den ringen som russerne hadde lagt rundt oss. Da banket hjertet ganske hardt. Visste at russerne lå i skogkanten. Vi så dem ikke, hadde et par gode venner foran meg. Den ene snur seg mot meg, en god venn fra ungdomsfylkingen, han blir da akkurat truffet av et skudd. Vi andre kaster oss ned. Ikke annet å gjøre enn skyte inn i tykningen og håpe vi traff noen. Akkurat da jeg reiser meg, får jeg plutselig et kraftig slag i armen, trodde det var en granat som hadde truffet meg, ble litt tommelomsk, ble borte et øyeblikk, kikket ned på armen. Den er borte... Var truffet i overarmen av en kule og armen hadde vridd seg rundt, så bare en beinsplint stakk fram av uniformsjakken. Jeg tenkte i all verden har de skutt vekk armen? Vrir meg rundt, ser klokka lå under meg. Tenkte skal jeg la armen ligge igjen, og putter klokka i lomma. Skal løpe videre, ser at armen henger fast ennå. De skyter ganske vilt med maskingevær rundt meg, barken flyr av trærne, jeg dukker ned, tenker å få bandasjert armen. Drar tak i den, drar den nedover, beinsplinten går inn i såret, flupp sier det bare, og blodet fossser fram. Merket først da smerten. Men fikk bandasjert så godt jeg kunne, skjønte at det ikke nyttet. Forsøkte å krabbe nedover mot et vann, kunne kanskje gjemme meg. Skjøt rundt meg, disse russerne, massevis av dem. Ropte urræ, urræ. Skjønte at her er det bare å gi seg. Men fangenskap? Ikke tale om! Tok geværet mitt, hadde ett skudd igjen. Dette var et skarpskyttergevær med kikkertsikte, der jeg ikke kunne lade som vanlig. Måtte lade ett og ett skudd, mens en ellers kunne alle fem på en gang. Visste nøyaktig at jeg hadde ett skudd igjen. Sa nei, jeg får skyte meg selv. Satte geværet for brystet og trykket av. Men sluttstykket hadde gått opp, så det smalt ikke. Måtte bøye meg og sette det på plass. Pipen har vel forskyvd seg litt, så kulen gikk ikke i hjertet, men ved siden av brystvorten og ut ved skulderbladet. Jeg ble lett og vekk. Våknet igjen og hører skyting. Har inntrykk av at jeg drukner, får ikke puste. Lungen full av blod. Tenker søren hva har jeg gjort noe gærnt, ikke truffet godt nok. Blir døsig, hører tunge skritt kommer. Hører små skuddsalver. En maskinpistol smatrer ved siden av, kulene fyker forbi hodet mott og roter til den blodige bakken. Viser seg at det er russere som går og skyter sårede og de som ikke er døde. Da tenkte jeg at det er best å late som jeg er død. Blir liggende, han tror han har skutt meg. Han går bort til meg og plukker opp geværet og går videre. Besvimer. Husker jeg ligger lenge der, våkner ved at noen tar tak i armen min. Det står fire russere over meg, griper tak i klokkearmen mi., spør ur jest, ur jest, har du klokke? Jeg drar fram klokka, da er det fire mann som slåss om denne klokka. To blir stående igjen, mens de to andre løper bort til neste lik for å plyndre det. Tar alt jeg har i lommene mine, av penger og sånt. Den ene ser fælt på meg , - skolka lett, sa han. Visste at det betydde - hvor mange år. Rakk 18 finger i værer. Han satte ned geværet og rista på hodet. Davaj, sier han bare og stabler meg opp på beina. Roper kapitan, kapitan. Det kommer en liten tass løpende. Han ser på håret mitt, jeg hadde mistet hjelmen. Han spør -offisier, offiser? Jeg rister på hodet. Alle russerne er snauklipte, bare offiserene har hår. Roper sanitar, sanitar. Det kommer en kar med sanitetsveske, og drar meg inn i en bunker, hvor det ligger andre døde som var plyndra av russerne. Er en tolk der som skjeller meg ut, - du tyske svin, du svin. Ble litt ergerlig, jeg hadde hørt at en skal ta igjen med disse russerne, Nix schwein sa jeg, -soldat. Han stusset litt, ble vennligsinnet og hyggelig. Snakket til meg på tysk, -kom her, sa han, skal vi forbinde deg så du blir frisk. Men det første han spør etter er -u jest selvfølgelig Skal ha klokke han og. Men den klokka er jo allerede borte. Jeg blir forbundet, og de setter med ned på en stubbe. Ser fæl ut, har kruttslamm over hele brystet. De kommer med en til av våre, en stavangergutt. Han hadde fått skutt av seg kneet og øyet var borte. Han setter seg ved siden av meg. Nå er vi ferdig, sa han. Nei, jeg vet ikke, de har forbundet meg, sa jeg. Det kommer en russisk offiser. Ser på oss, trekker opp en Nagantrevolver, en tønnerevolver. Peker på meg -kan du gå? Jeg tenker at nå skal du skytes. Kan du gå? oversetter tolken. Da nikker jeg på hodet. Kavaj! Gå! Nå skal jeg bort og bli skutt... Så spør han den andre kameraten min, han stavangergutten, - kan du gå? Han rister på hodet og peker på kneet sitt. Jeg går bortover, plutselig smeller det. Hva er det, tenker jeg og snur på hodet. Ser offiseren putter revolveren tilbake og kameraten min ligge på bakken. Det er han som blir skutt. |
| Videre |
