Im nacht und nebel

Ved fronten

Til Finland
Ble sendt til Kistiki, der var nettopp den norske Skibataljonen Norge satt opp. Kom dit om vinteren, tredve-førti kuldegrader. Bodde i nedgravde tømmerbunkere. Måtte hogge ved om kvelden, som skulle vare hele natten, det var beinkaldt. Fløy ute på ski og skulle observere som det het. Vi lå litt bak fronten, hørte bulderet fra kanonilden lenger fremme, hvor det tyske regimentet Reinhardt Heydrich lå og demmet opp for russerne.

Permisjon
Kom hjem i april 44. Var uvirkelig å komme hjem den gang. Her levde folk som om ikke det var krig i det hele tatt. Satt og pratet om at der og der gikk det an å kjøpe fiskefarse. Alt dette hadde så liten betydning når jeg tenkte på hvordan vi hadde det ved fronten, de døde og sårede. Var så fredelig her.

Traff mattelæreren på gata, han var superjøssing. Han tok meg med hjem, viste meg et kart på veggen og fortalte hvordan russerne gikk frem på alle fronter. Det var litt nytt for meg, for det fikk vi ikke vite så mye av der ute. Fikk bare høre om taktisk tilbaketrekning eller retting av fronten. At det gikk så hardt til på Østfronten, fikk jeg først vite da da jeg var hjemme på permisjon i 44.

Måtte komme tilbake til fronten. Da hadde kompaniet forflyttet seg helt frem, lå på et støttepunkt som het Kaprolat, en liten høyde hvor vi lå med kompaniet vårt. Hørte togene og så røyken fra tog på Murmanskbanen, som kom med forsyninger. Vi skulle egentlig ødelegge denne banen.

Oppladning
Vi merket at russerne kom nærmere og nærmere, de bygget kavleveier av tømmerstokker på tvers. Til slutt var de rett ved skogkanten, da skjønte vi at det var rett før de kom. Vi utbedret våre stillinger så godt vi kunne med jordvoller og tømmerstokker osv. Plutselig var det St Hansaften, vi skulle feire, da lå de rett borti skauen, russerne. Vi skjønte at de hadde ikke fått kjørt fram nok materiell, så vi festa som ingen ting skulle hendt.

Siden jeg var med på alle støttroppene, var jeg trøtt, la meg til å sove inni bunkersen. Ble vekket midt på natta av kommanderende vaktsjef. Ha deg ut, for du er den eneste som er edru, sa han. Ble sendt på fremste posten. Hørte hvordan russerne for og herjet, hogg og kjørte med maskiner.

Tidlig neste morgen, lå nedi jordhullet, det var kaldt og jeg frøys, vakthavende kom og sa at det er full fart på andre siden. Jeg kravla opp på bunkeren. Strakk meg og satte kikkerten for øynene. Der så jeg en russer sitte og se på meg. Melder at det er russisk observasjonspost som ser på meg i kikkert. Han må vekk, sa vakthavende til meg.

Jeg var utnevnt til skarpskytter i kompaniet, hadde eget gevær med kikkertsikte. Langsomt tok jeg opp geværet, ser russeren snur seg og snakker, ser på meg. Var ikke annet å gjøre enn å få ham vekk. Skuddet smeller, det blir alarm så alle kommer ut, skjønner at nå er det noe på gang. Måtte tilbake og melde fra at russisk observasjonspost så på oss. Fikk klapp på skulderen, gå inni bunker og sov ut.

Midt på dagen ble jeg vekket igjen, de trengte folk, skulle borti bunkeren og få mat. Kokken stod og rørte i deilig ertesuppe. Fikk vite nøyaktig hvor mange mann det var, er bare 56 mann igjen. Bare 56 igjen som skulle forsvare høyden!

Videre