Sverige - venn eller nøytral?Sverige som nøytralt landSverige hadde i likhet med Norge vært et nøytralt land i langt over 100 år da krigen brøt ut. Ved krigsutbruddet erklærte landet seg strengt nøytralt og brukte sterke midler for å opprettholde denne statusen. For nordmennene kunne denne holdningen virke uforståelig og hard, men det var en nødvendig politikk fra svenskenes side hvis de skulle ha håp om å bevare sin nøytralitet. I første halvdel av krigen fikk tyskerne en del fordeler, f.eks. det å kunne sende troppetransporter til Norge på svenske jernbaner (over to millioner tyske soldater passerte gjennom Sverige i første halvdel av krigen). På den andre siden ble Sverige etter hvert det største og viktigste tilfluktsstedet for norske flyktninger. Uten Sverige ville vi ikke kunnet drevet det motstandsarbeidet som fant sted i de okkuperte Norge. Kurerene over grensen betydde svært mye for kontakten mellom det illegale Norge og utefronten/ eksilregjeringen i London. Den svenske regjeringen ville lenge ikke godkjenne den norske Londonregjeringen. Men etter at den tyske krigslykken snudde for alvor i 1943, inntok Sverige en hardere politikk overfor Tyskland og ble mer velvillig overfor de allierte. Dette kom også nordmennene til gode. 50 000 norske flyktningerTotalt kom det mellom 45-50 000 norske flyktninger til Sverige i løpet av okkupasjonen. Disse bygde her opp et lite Norge i miniatyr, men måtte hele tiden passe på å overholde de svenske reglene for nøytralitet. Mange unge menn som flyktet til Sverige for å kjempe mot tyskerne, fant ut at de ikke kom seg videre. Svenskene kunne i følge internasjonale regler ikke tillate at de flyktet til andre land. Det flyktet også en del tyske soldater over til Sverige. Men disse desertørene ble ubønnhørlig sendt tilbake av de svenske styresmaktene, og ble etter krigens lov som oftest skutt som desertører. Flukten til SverigeDen store flyktningestrømmen over til Sverige tok for alvor til høsten 1942. Under krigen april-mai hadde mange nordmenn rømt over grensen i redsel for å bli trukket inn i kamphandlingene, men disse vendte raskt tilbake igjen uten at tyskerne gjorde noe med det. Men de nye flyktningene som rømte utover okkupasjonen, ville gjerne komme seg unna Gestapo eller Arbeidstjenesten. Folk flyktet enkeltvis eller organisert, over hele den lange grensen. Flere grupper drev med aktiv flyktningetransport, noe som ikke var helt ufarlig. Tyske patruljer hadde sine faste runder i grensetraktene, men grenselosene kjente til disse rutene og klarte som oftest å unngå å bli oppdaget. Nervepresset kunne være stort, og en var hele tiden redd for at det kunne befinne seg provokatører i gruppen, som ville varsle tyskerne. I tillegg kunne det de første årene hende at svensk politi sendte de norske flyktningene tilbake igjen. Dette fordi den svenske regjeringen (etter tysk press) hadde sendt sitt grensepoliti beskjed om at norske flyktninger kunne avvises ved grensen. Tilsammen 200 mennesker omkom under forsøk på grensepassering, men mellom 45-50 000 lyktes å komme over til Sverige. |