Intervju med Wiggo LjønerDet var spente forhold før 9.april. Mine foreldre var borgelige, vi fulgte godt med, jeg hadde en onkel som var nede og hørte på radio så ofte han kunne, vi skjønte at noe kom til å skje. Det jeg husker best var at gikk en del tyske bombefly over her, var mye kaldt her, vi brukte skaren til å dra bort det vi har redd for, da vi var redde for bombing. Fra bombinga på Elverum visste vi hvor ille det var. Tyskerne kom ikke herover før åtte til fjorten dager etter invasjonen. Kom forbi på riksvegen. Var aldri her på gardene. På dagen 10 april kom minister Ditlef (som var far til de hvite bussene), han og dattera heim til far og ville bli orientert om Sverige, hvordan det så ut på svensk side, ville ha kontakt med Sverige. Jeg tok med minister Ditlef til Sverige, og der fekk han kontakt med de han ønsket. Han blei med tilbake igjen. 14 dager etterpå rømte han over til Sverige for godt, lenger sør. Alle hadde en kjent på landet, det begynte å komme flyktninger som vi fulgte over til Sverige. Det kom to og tre stykker, og familier som dro til Sverige, en var sendt av Ditlef. Vi brukte isen, det var vinter til nesten 1.mai det året, sparka, var ingen vakter, var ikke så farlig da. Tok meg fire og en halv time da jeg gikk løypa her om kvelden. I løpet av krigen ble det oppretta en FO4 eller MI4 leir på Märkeryd, det vi kalte kommunistene. Det begynte å bli stor trafikk her allerede 1942, var også en del i 41. Hadde jødeaksjonen, opprullinga på Sørlandet og studentene. Før 42 kunne en bruke lilleputtogetTertitten fra Sørumssad, eller tok toget til Årnes. Var ikke reiserestriksjoner så tidlig. Gikk deretter på beina. Tok i alt tre-fire døgn. Var så plaga av tyske spioner her. De satte inn omtrent alle som var her. Jeg var nesten den eneste som klarte meg. Var tyske spioner ute og gikk, og så meldte de fra til tyskerne som arresterte dem. De utga seg for å vere gode nordmenn. Folk har var snille og godhjerta, hjalp dem de kunne, og var det en provokatør, så gikk det galt…. Jeg har etter 95 hatt mye kontakt med folk som har gått her. Kjente folk som Thomas Wyller, Anders Einar Aulie, Eva von Hanno var med. Opplegget for flyktningetrafikken
Opplegget som vi hadde fra 42 og 43 blei organisert slik at flyktningene meldte seg i Oslo. Var for å få vekk provokatører. De lå i dekkleiligheter. Når tida kom, så hadde de ruteopplegg…Ei rute kunne vere heilt sikker, ei kunne være strabasiøs, for folk med god fysikk, så kunne det være ruter for de svakere…jødene ble kjørt i biler like til grensen, orka ikke gå, var unge og eldre, hadde mye jordisk gods med seg. Det var bevis på at det var ei sikker rute vi hadde her fra Årnes da. Det var han Kristian Bonfoss som var neste leddet mitt, så var det Jon Bjørknes og han Årnes. Var ei sikker rute, blei aldri arrestert noen der. Til begynne med kunne en banke på rute, eller fikk en brevlapp når det kom folk. Men det var jo det som var det farligste, fra en kjent en fikk du kanskje en brevlapp der det stod ta toget til Bjørklangen, gå dit og dit, sånn og sånn fjøs og lite hus, så spør du der… Når sånne ble arrestert, de hadde ikke los, gikk på egen hånd, så fant de disse lappene, så kom de og arresterte etterpå. Du var ganske trygg og kunne forsvare deg under selve transporten. Men det var via provokatører at de fleste ble arrestert. En åtte-fjorten dager etter at det hadde gått en provokatør kom politiet og arresterte. Men fra våren 43 begynte jeg i etterretningstjenesten XU, fekk mine beskjeder under ei buske i skogen. Jeg lærte å skyte litt, gikk med en fellingstillatelse i fem år. Hadde en Suomi 9mm. svensk armepistol. Hadde en 6.35 mm i kjerka og hjemme om søndagen. Mor kunne ikke begripe hvorfor jeg alltid sleit hull i alle bokselommene. Men de skjønte vel litt hva jeg dreiv med likevel. Stod et tollskilt på veggen heime. Derfor trodde tyskerne og Stapo at det var statens eiendom, så de tok inn der. Skolen var jo like ved. Jeg måtte flytte på skoleloftet. Der hadde jeg min illegale trafikk. Hadde utsikt når tyskere og grensepolitiet var her. Fordel at far og mor visste aldri hvor jeg var. Sankthans 42 blei det arrestert folk her nede av den grunn at de tok flyktninger på Bjørkelangen, og de hadde en slik lapp som hvor fjøset var. Derfor måtte vi aldri følge flyktninger til huset, slik at de kjente seg igjen i tilfelle det var en provokatør med. Var i Oslo rutene ble rullet opp, veit ikke hvem det var. Veit ikke hvor de utarbeidet sjølve arrestasjonen. Kongsvinger hadde ansvaret for arrestasjonen. En grenselos etter krigen, en flyktningelos, det var lite han hadde igjen. Det blei farligere og farligere jo nærmere grensen en kom. Var så spredt bebyggelse her at alle kjente alle. Så fort du så et fremmed fotavtrykk var det mange som ville prate… Det med betaling, en grenselos eller flyktningelos hadde tre ting; ei tom lommebok, ei tom matpakke, for den hadde flyktningene ete opp, og så en rusten revolver, det var det eneste vi hadde igjen. Jeg som var ung hadde jobba i etteretningstjenesten, hadde en del sånne som skulle fra Oslo til Sverige, som enten var dødsdømte eller skulle utrette ting. To dager i uka hadde vi en slik jobb. Noen ganger var det bare post. Fra høsten 44 begynte vi å frakte XU-ting fra Stockholm til Oslo. Tok imot gods nede ved grensen. Frakta det nordover i 40 kilos sekker til en lastebil som frakta det videre. Var gråpapirpakker med nummer på, inneholdt radio, ammunisjon, våpen osv. Det måtte vi frakte, og natta etter hentet vi nye igjen. Det var fast. Hadde ingen kommunikasjoner med telefoner og slikt. Hadde ikke lov å gå og knakke på vinduet til kompisen for å be om hjelp. Måtte ha faste tider og klokkeslett. Stiene er i dag gjengrodd, prøver å trø de opp igjen, men skogeierne vil ikke vi skal gå disse gamle rutene, men vi går nå dem likevel. Kom vel i alt 4000 forbi i dette distriktet, forbi heimen min. Vi hadde kurer som skulle tilbake neste morgen, skulle være i Oslo. Når vi var fire stykker som hadde det og det klokkeslettet, måtte utføre jobben uansett om du hadde dobbeltsidig lungebetennelse, for ellers gikk alt sammen i vasken. Det var ikke snakk om å skofte. Samme hvordan været var. En rute var oppsatt med ledd, først kom en flyktning med toget til Årnes, hadde falskt grensesonebevis og kom over Glomma, men måtte ha reisetillatelse, de var som regel falske. Sto en los der og venta og førte en innover skogen. Til neste klokkeslett satt en ny los og venta, og hvis han blei forhindra, måtte losen ligge i skogen og venta ei natt. Førte til han Bjørknes og til neste osv. Jeg fikk aldri gå til Sverige, vanlige flyktninger førte vi bare til grensen. De som var ettersøkte måtte vi følge helt til de så hus over grensen. Er ikke grensegate her. Måtte passe på at de ikke gikk vilse. Noen kom tilbake igjen på norsk side og ble arrestert. Jeg var bare smågutt. Det kom fire-fem voksne karer fra Oslo og skulle geleides av en smågutt, de ble kanskje litt krinklig i hode, syntes kanskje losen gikk feil… Det var en los som fikk juling fordi de mente han gikk vestover i stedet for østover! Mindre barn måtte bæres. Men denne ruta var for hard til det, var en spesiell rute. Unge kunne begynne å skrike. Tyskerne hadde vaktpost ned på Vestmarka, på Setskogen og disse møttes her nede. Hadde vaktavløsning nedde ved skolen. Hendte da at tyskera var med og slo ball. Kunne være da at jeg hadde flyktninger på loftet. Tyske politisjefen på Kongsvinger ordna det slik at det ikke ble tatt gisler her under en likvidasjon, en gang ringte jeg til ham og fikk løslatt en slektning som var tatt. Han hadde både våpen og annet i sekken sin! Holdt på å gå i saksa et par ganger, men det gikk bra. Hadde ikke bare tyskerne å frykte, hadde plikt på ikke å bli arrestert, vi i etteretninga. Hadde våpen og cyanid. Cyanidtabletten var som en peanøtt, var to, skulle ha den under tunga. Måtte være forsiktige, drev og spionerte, kunne ikke fly med rød topplue eller slikt. Het at en spion måtte være en klok mann, men jeg var for ung. |
| Til toppen |
