Det tyske politi i Norge

Den tyske okkupasjonen var delt i en sivil og en militær del. Josef Terboven var Reichskommissar, sjef for den sivile delen og direkte underlagt Hitlers kommando.

De tyske organisasjonene
I Tyskland var Heinrich Himmler den ubestridte sjef for Rikets samlede politistyrker. Han hadde under seg ordenspolitiet, kriminalpolitiet (Kripo) og statspolitiet (det politiske politi). I tillegg kom etterretningsorganisasjonen Sicherheitsdienst (SD) og det hemmelige politi, Geheime Staatspolizei (Gestapo). Dernest nazipartiets Allgemeine SS og de frivillige militærstyrkene Waffen SS.

Under Sicherheitspolizei (Sipo) hadde han organisert diverse politiorganisasjoner. Disse ble ledet av den unge Reinhard Heydrich, en av de mest fryktede nazilederne. Medlemmene i alle disse siste organisasjonene var samtidig medlemmer i SS.

Sipo kommer til Norge
Norge ble tildelt noen hundre tyske politifolk fra disse tjenestene, og de ble formelt underlagt Sipo. Mot slutten av krigen var det noe over 700 tyske Sipo-folk stasjonert her i landet. Gestapo var en del av Sipo, sammen med SD. Men fordi det var Gestapo folk flest stiftet bekjentskap med, ble denne delen av tysk politi den mest fryktede og kjente.

Øverste sjef for Sipo i Norge het Heinrich Fehlis, Gestaposjef varHelmuth Reinhard. Sipo hadde sine folk stasjonert rundt omkring på de viktigste (dvs de mest strategiske) stedene i Norge.

Sipo holder seg i ro
Det første okkupasjonsåret holdt Sipo seg ganske rolig, og overlot til det norske politi og Wehrmacht å ta seg av de tilløp til uro som fant sted i landet.

Men etter hvert ble det nødvendig å innta en mer aktiv rolle i kampen mot den motstandsbevegelsen som vokste fram i det okkuperte Norge. Tyskerne rullet opp mange norske grupper og avsa flere dødsdommer. Men i de første to årene ble de dødsdømte fremdeles benådet.

Hardere klima
Etter de engelske raidene mot Lofoten (mars 1941), kom det til et hardere klima. Nå ble tortur systematisk tatt i bruk, der hvor en tidligere hadde hatt strenge regler som regulerte bruken av slike forhørsmetoder.

Den øverste sjefen for all tysk politivirksomhet i Norge var Wilhelm Rediess. Han sørget for at det ble bygd opp et finmasket nett av tyske og norske agenter rundt om i landet. Disse tyske organisasjonene ble motstandsbevegelsens fryktede fiende utover okkupasjonen, og det hemmelige tyske politi beviste gang på gang sin effektivitet i å nedkjempe norsk motstand.

Abwehr og andre aktører
En annen tysk aktør var den militære sikkerhetstjenesten Abwehr.

Hovedsjef for denne organisasjonen var admiral Canaris, som seinere ble henrettet for motstand mot regimet. Nærmere 300 nordmenn var agenter for Abwehr, og hadde til oppgave å avsløre hjemmefrontens aktiviteter samt drive generell etterretning.

Den tyske hæren og marinen hadde også sine egne etterretningsorganisasjoner, og det hersket hele tiden et motsetningsforhold mellom disse militære organisasjonene og de som var underlagt det politiske systemet i Tyskland.

Nordmenn i fengsel
Det er vanskelig å få noe eksakt tall over det totalle antall nordmenn som ble fengslet i løpet av krigen. Men fra 1943 av satt det til enhver tid over 10 000 norske i fengsler og fangeleire. Noen var tatt for typisk illegalt arbeid, mens andre var blitt offer for mer tilfeldige razziaer og aktiviteter.

I de første årene hadde større grupper stått åpent fram og markert sin motstand, noe som ble umulig etter hvert som Terboven strammet til. Alt motstandsarbeid måtte skje hemmelig, illegalt.

De som ble henrettet
Tilsammen 366 nordmenn ble i løpet av okkupasjonen henrettet for motstandsvirksomhet. De fleste ble dømt for ulovlig våpenbesittelse og spionasje til fordel for fiendestat.