Degenerert kunst

Kunstneren Hitler fikk fritt spillerom for sitt kunstsyn. Parolen ble: ut med jødisk og inn med ekte arisk kunst. Men hvordan definere jødisk og germansk kunst?
To publikumsutstillinger skulle gi svaret.

Kunstneren Hitler
Hitler så på seg selv som kunstner. I sine yngre dager i Wien hadde han forsøkt seg som maler (WWW), og betraktet seg hele livet som en betydelig kunstkjenner.

Det ble derfor viktig for ham å gjennomføre sitt eget kunstsyn i det nye Tyskland, og skape et selvstendig "offisielt" syn på hvordan kunsten skulle forbindes med de andre delene av nazi-ideologien.

I nazistenes verdensbilde stod kunsten for det opphøyde, det som skulle gi ånden hvile og styrke. Dette var ikke ulikt det vanlige synet på kunst den gang (som nå?). Men kunsten skulle ikke være fullstendig uavhengig og fri fra alle bånd til det samfunnet som omga kunstnerne. Den skulle stå i folkets tjeneste, og trekke sin kraft ut fra folkets røtter, samtidig som den skulle tilbakeføre noe opphøyd og hellig til folket.

Slik fikk kunstnerne en egen funksjon i det 3.rike, og måtte innordne seg de nye spillereglene som regimet ga. De som ikke var villige til å godta disse rammene, satte seg selv utenfor all offisiell kunstskaping.

Jødisk kunst renskes ut
Kunst kunne etter dette synet også virke nedbrytende og ødeleggende på folkeånden. Dette gjaldt spesielt for kunst skapt av jødiske kunstnere, en kunst som nødvendigvis måtte være speilbilde av en egen "jødisk rastløs og destruktiv karakter". Derfor var det nødvendig å renske ut fra de tyske gallerier all kunst skapt av jøder, og all offentlig bruk av jødisk kunst ble forbudt. De jødiske kunstnerne ble i første omgang samlet i en spesiell organisasjon, slik at regimet kunne holde kontroll med dem. Men svært mange valgte å flytte ut av landet, og emigrerte til andre europeiske land og USA.

De andre tyske kunstnerne som ikke ville skape i det offisielle formspråket, fikk forbud mot å stille ut sine arbeider eller fikk for eksempel maleforbud.

I 1937 arrangerte makthaverne to store utstillinger som markerte for hele verden hva det nye styret stod for på kunstens område. Den første store utstillingen var en mønstring av den nye kunsten i Tyskland, mens den andre hadde samlet sammen den negative, den såkalte "degenererte kunsten".

De to utstillingene
Publikumstilstrømningen var enorm, særlig på den siste utstillingen. I løpet av noen måneder hadde over to millioner mennesker sett utstillingen i München. Over 20 000 tilskuere gikk hver dag gjennom samlingene med moderne malerier og skulpturer laget i et "forbudt" formspråk, med et "ikke-godkjent" innhold. Totalt så over tre millioner mennesker utstillingen i München og i tretten andre tyske byer hvor utstillingen senere ble satt opp.

Her hadde Goebbels´ menn samlet sammen ulike former for modernistisk kunst til skrekk og advarsel for folket. -Slik hadde den tidligere Weimarrepublikken brukt skattebetalernes penger, sa Goebbels, til å støtte all slags degenerert og moralsk fordervelig kunst. Se på disse makkverkene. -Men de jødiske kunsthandlerne har tjent godt på det, for de har formidlet salget av dette skrapet og har all interesse av å fortsette. Her står det et jødisk komplott bak!

Den ekte kunsten
Den voldsomme oppslutningen om utstillingene ga makthaverne god dekning for sin propaganda om at folket instinktivt vendte seg mot den moderne kunsten, og heller søkte seg mot den riktige, nasjonalsosialistiske kunst. Propagandaen rettet seg mot alle "kulturbolsjevikene" som besudlet den rene ånd og alle idealer, og stilte opp mot denne ekte tysk kunsten. Men det var ikke så lett å få fram denne ekte kunsten. Da var det lettere å vite hva en gikk til felts mot, og hvem som var motstanderne. I sin kamp mot modernismen hadde nazistene god støtte i en mer almenn oppfatning blant folk, som stilte seg uforstående og avvisende til mye av det 20.århundredes eksperimenteringer med et moderne formspråk innen bildekunst og skulptur.

Retningslinjene
Kriteriene for hva som var degenerert kunst var ikke alltid like enkle å følge. I utgangspunktet skulle alt som var laget i et modernistisk formspråk ødelegges, men aksjonene var sjelden sentralt ledet eller konsekvent gjennomført. Dette kunne føre til at en og samme kunstner både ble fordømt som en "degenerert kunstner" og hyllet som en "mester i tysk formspråk"!

Vår egen Munch fikk to av sine bilder konfiskert, men han ble senere hyllet av Goebbels som "Storgermanias største maler". Goebbels var forøvrig skeptisk til de formene konfiskasjonene fikk, og han lot ofte i stillhet museumsdirektørene få et vink om at de burde legge vekk utsatte kunstverk "til andre tider kommer". Selv tok han vare på flere slike malerier.

Når det gjelder kriteriene for konfiskasjonene, lå det ofte antijødiske holdninger bak. Ellers ble alt som var "utysk" fjernet, og en begrunnet ofte aksjonene med at kunsten forhånet kristendom og god moral, var "kulturbolsjevitisk" og "samfunnsoppløsende", "pasifistisk" eller uttrykk for "slavesinnet". Eller rett og slett uttrykte noe "uskjønt".

Årsaker utenfor det 3.rike
Denne reaksjonen mot det "uskjønne i kunsten" hadde sine aner langer tilbake i historien enn det 3.rike. Allerede i 1893 utkom en bok med tittel "Entartet", og mange kalte dentidens kunstretning (impresjonismen) for en "åndelig folkesykdom". Mange steder angrep man i skarpe ordelag de moderne malere på begynnelsen av vårt hundreår, og i enkelte land grep myndighetene inn og fjernet "anstøtende kunstverk". I 1920-årenes Tyskland ble det bl.a. fra katolsk hold rykket ut mot "den spesifikt jødiske ånd" i kunsten. En kjent arkitekt kunngjorde i en bok fra 1928 at de som deformerte virkeligheten i sine arbeider selv var sjelelig deformert, entartet.

Som en kuriositet kan nevnes at det i et annet diktatorisk styrt land i Europa, Mussolinis Italia, tvertimot ble dyrket fram en kunstretning som Hitlertyskland forfulgte på det ivrigste, nemlig ekspresjonismen! I Sovjet derimot fulgte en i stor grad det samme synet på kunsten som i de 3.rike, at den skulle tjene folket og være utrrykk for et moralsk menneskesyn.

Nazifiseringens virkninger
Riktignok fikk den nazifiserte kulturen aldri noen større selvstendig framgang i Tyskland, noe som sikkert i stor grad skyldes at krigen kom så raskt etter maktovertagelsen. Det er selvsagt vanskelig å spå hvordan situasjonen hadde blitt med en ensrettet propaganda som hadde virket i fredstid over flere år, og hvordan denne eventuelt kunne ha maktet å demme opp for innflytelse over landegrensene via de nye elektroniske media. Vi kan antagelig se en delvis parallell med situasjonen i de østeuropeiske land etter krigen.

Utdypende lesning og kildemateriale:
"Tysk kulturarbeide" - en ledende nazistisk kunstarbeider forklarer hva ekte tysk kunst er i det 3.rike

Et norsk syn fra 1942:"Kunsten skal tjene nasjonens interesser" - en norsk NS kvinne forteller om sitt møte med den ekte og den utartede tyske kunsten og setter dette inn i en norsk sammenheng

Utstillingene i München
Utartet kunst (Monitor) (WWW)
Fascistisk estetik och degenererad konst (WWW)

Entartete Kunst (WWW)
Entartete Kunst (WWW)