Den nazistiske estetikk
"Skjønnhet" er et begrep som er uvanlig å bruke i forbindelse med Hitlertiden og det 3.rike. Vi forbinder heller negativt ladede ord som "grusomhet", "vold" og "død" med denne epoken, overført på de forskjellige sidene ved Hitlers rike.

Likevel kan vi peke på en egen nazistisk estetikk, og forsøk på å nå fram til en egen form for skjønnhetsopplevelser gjennom den nasjonalsosialistiske ideologien. Denne siden ved nazismen er forankret i dyrkingen av menneskets følelses- og instinktsider, og en avsky for det rasjonelle og intellektuelle.

På ulike måter forsøkte Hitlerstyret å overføre sine tanker på samfunnet og konkretisere idealene til mange forskjellige områder. Dette gjelder innen kunst og kultur, arkitektur og annen formgiving, men også brukt på de velregisserte massemønstringene som var en fast del av denne tiden.

Lengselen etter skjønnhet
Hitler og hans ledere lengtet etter skjønnhet. Hos noen av dem ga dette seg utslag i at de ranet Europas kunstgallerier for uvurderlige mesterverk for å bringe dem inn i egne eller statens kunstsamlinger

Men i nazismen lå en higen etter den biologiske skjønnhet i betydning renhet og kraft, uttrykt gjennom den perfekte og vakre menneskekroppen på sitt ypperste. Nazistene tilbad derfor den nakne skjønnhet, der det aller mest fullkomne var det høyreiste, blonde ariske mennesket i all sin prakt, som herskermenneske over andre mindre fullkomne vesener.

Dette ble også uttrykt i kunsten, og en fikk utallige malerier og skulpturer som avbildet og hyllet nettopp denne mennesketypen. Enkeltindividet hadde sin oppgave først og fremst i å være bindeledd mellom generasjonene, et ledd på veien fram mot det fullkomne menneske. Derfor hyllet en forfedrene og det framtidige mennesket som skulle overta.

Avskyen for det heslige
Sammen med beundringen for det fullkomne og vakre, fulgte avskyen for det stygge og ufullkomne. Dette var skyggesiden som nødvendigvis måtte bli resultatet av et slikt syn, og det fikk naturlig nok også følger for kunstsynet og estetikken. Kunsten skulle være vakker, en skulle beundre former og linjer. Det som hadde motsatte virkninger, var entartet Kunst, og skadelig for folkesjelen.

Men ikke nok med det, en måtte hindre at slik kunst nådde fram til folk. Spranget var heller ikke langt til å overføre samme prinsipp på levende mennesker. De deformede, usunne, ufullkomne skulle utryddes fra folket, for at de vakre og fullkomne skulle leve. Grunnlaget for utryddelsen av visse menneskegrupper ble lagt og begrunnet ut fra en ren biologisk-estetisk tankegang.