Det 3.rike og filmen

Propagandasjef Goebbels hadde en spesiell forkjærlighet for filmen som kunstart og propagandamiddel. Han ofret mye tid og krefter på å effektivisere tysk film og skape den om til et hendig redskap for de riktige nasjonalsosialistiske tanker som skulle ut til folket.

1100 filmer
I tiden 1933-45 ble det produsert et ganske stort antall filmer i Tyskland, nærmere 1100 spillefilmer!. Hollywood produserte 5-600 pr år, men med et mye større produksjonsapparat og større publikum . Det overraskende for oss i dag er kanskje at de øyensynlig virker svært upolitiske og ufarlige! Noe politiske budskap er fraværende i de fleste av dem, de er lette og overflatiske i innhold og holdninger, og beskjeftiger seg øyensynlig ikke med politiske spørsmål i det hele tatt.

Selv i krigens siste år, da Tyskland kjempet desperat for sin eksistens, ble det produsert lette underholdningsfilmer i hopetall. Hvordan stemmer dette med vårt kjennskap til Goebbels´ syn på filmen og hans sterke vilje til å satse på filmmediet som propaganda?

Goebbels var først og fremst mer smidig i sin tenkning enn mange av de andre nazi-ideologene. Han innså den store verdien som underholdningskulturen hadde! Der de andre ville lage rene propagandaprodukter, produserte Goebbels opplegg som øyensynlig kun var underholdning, men som likevel hadde en stor propagandaeffekt. Hvordan skjedde dette?

Flukten fra hverdagen
Mye på samme måte som dagens underholdning etter manges mening fungerer! Han satte opp som mål at underholdningen skulle bringe folket inn i en eventyrverden av glede og skape lette, gode stemninger i folket. Han ville skape visjoner og fantasier, der folk ..."drømmer seg bort til en fortrollet eventyrverden, som livet bare lar oss ane, men sjelden lar oss forstå, og aldri lar oss oppnå" (fra tale av Goebbels i 1937)

På denne måten kunne folks oppmerksomhet for en stund ledes vekk fra en nesten håpløs hverdagssituasjon, og misnøye og utilfredshet bli kanalisert over i drømmer og håp om noe annet og bedre.

Ved maktovertagelsen i 1933 stod tysk underholdningsfilm sterkt. Tyskerne hadde mange kjente og populære filmskuespillere som spilte i filmer vist over hele Europa. I første omgang gjorde ikke Goebbels store forandringer med filmbransjen. Aktive motstanderne av Hitler samt personer av jødisk ætt måtte forlate filmselskapene, men ellers ble produksjonene drevet som før.

Skuespillere i maktens tjeneste
Innen filmens verden var det mange, både skuespillere og regissører, som lot seg blende av det nye regimes glitrende maktdemonstrasjoner og opptog, og ble aktive medspillere til det 3.rikes ulike propagandaforestillinger. De lot seg rive med av Goebbels løfte om at Tyskland skulle bli Europas nye filmsentrum, der Hollywood ville fullstendig blekne i sammenligning.

Når det i tillegg var mulig å tjene enorme summer for de skuespillere som var villig til å innordne seg de nye forhold, var det kanskje ikke rart at så mange tyske filmarbeidere fortsatte under det nye styret som om ingen ting var hendt? De mest kjente skuespillerne førte også et luksusliv uten like under partiets beskyttende vinger. Champagne og Mercedeser var en like naturlig del av deres liv som den grå hverdag var det for den vanlige tysker.

Hitlers drømmefabrikk
Den tyske filmindustrien ble Hitlertysklands drømmefabrikk. Den spydde ut fantasifulle drømmer om kjærlighet og hat, glede og sorg, i de samme sjangrene som før; komedier, kjærlighetsfilmer og sangfilmer. Men ser vi nøyere etter disse filmene, så oppdager vi at de ikke er så fullstendig apolitiske som det ved første øyekast kan se ut som.

Riktignok kan filmene handle om kjærlighet og romantiske forvekslinger, unge som har vanskeligheter med følelser og foreldre etc. Men omgivelsene, rammen om handlingen, er ofte hentet fra en tid som får symbolsk overføringsverdi for datidens Tyskland. Det kan være krig og ufred som hersker i bakgrunnen, vanskelige tider for landet.

Det er viktig å legge merke til de verdiene som kommer fram. Handlingen kan dreie seg om kjærligheten til jorden og hjemmet, til fedrelandet. Det blir ofte nødvendig å forsvare dette mot ytre fiender, mannen må dra i krigen før han får sin elskede.

Dette kan jamføres med tilsvarende motiver i Hollywoodfilmer fra samme tid!

Goebbels overtar
Etter hvert la Goebbels under seg hele den tyske filmindustrien. Av de femtitalls filmselskapene som hadde eksistert ved maktovertagelsen, var det ikke mer enn 15 igjen ved krigsutbruddet. I 1942 ble det store sentrale selskapet Ufi opprettet, og all tysk filmproduksjon ble nå dirigert fra sentralt hold. Goebbels overvåket det hele.

På samme måte som ved annet nyhetsstoff til pressen, dirigerte propagandaministeriet ved daglige direktiver hvilke anmeldelser de ulike filmene skulle få i tyske aviser. Goebbels stolte ikke på at filmkritikerne av seg selv ville gi den "rette" anmeldelsen, og direktivene anga derfor nøyaktig hvordan de enkelte filmene skulle mottas og anbefales!

De fleste filmene var som sagt ren masseunderholdning uten særlig kunsterisk verdi. Goebbels prøvde å oppmuntre til produksjon også av spillefilmer med rent propagandistisk innhold. Forbildet hans var her de russiske filmkunstnerne (Eisenstein), som etter den russiske revolusjonen i 1917 hadde laget mange filmatiske mesterverk som hylling til den nye revolusjonære tid, med stor vekt på heltedyrking og nye idealer. Disse filmene er både av samtid og ettertid betraktet som tildels ypperlige filmverk, og Goebbels ønsket at de tyske filmkunstnerene skulle lage tilsvarende produksjoner fra den tyske "revolusjonen".

Politiske filmer
Men den politiske kunsten ble ikke slik Goebbels ønsket. Filmene med et rent politisk budskap ble platte og overtydelige i sitt budskap. Publikum oppfattet dem slik de var, rent agitatoriske inntil det kjedelige, og uteble.

Bortsett fra et par unntak, lyktes det ikke å kopiere suksessen til de revolusjonære filmkunstnerne i Sovjet. Men unntakene er interessante, og du må gjerne se nærmere på dem!

Tysk film hadde betydd mye for utviklingen av den internasjonale kunstfilmen i 20-årene. Den tyske ekspresjonistiske film var blitt et begrep, med kjente kunstverk som Metropolis, Der blaue Engel, M osv. Men dette ble det satt en stopper for ved nasjonalsosialistenes maktovertagelse, og den rene underholdningsfilmen ble enerådende.

Det var viktig å sette opp idealer for ungdommen, idealer som skulle forberede dem på kommende tider. Derfor opererer mange av filmene med soldater som helter, unge menn som ofrer sine liv for fedrelandet i heroisk strid mot en ond fiende. Krigen blir gjerne framstilt som en slags nødvendig bakgrunn for det romantiske forholdet.

Alt i 1934 hadde alle ansatte i det største tyske filmselskapet, UFA, måtte sverge en personlig ed til Føreren.

JUD SÜSS
Denne spillefilmen er en annen form for propaganda enn de vanlige dokumentariske filmrevyene. Handlingen foregår i middelalderen, hvor en krokneset ekkel jødetype truer en tysk jente. Hvis hun ikke vil ha ham, skal han sørge for at hennes forlovede blir offentlig henrettet.

Etter at han har voldtatt henne, begår hun selvmord, slik det er naturlig for en ubesudlet tysk jomfru å gjøre etter en slik gjerning. Men jøden får sin straff, han blir hengt til spott og spe for alle.

Filmens budskap ligger i å vise jødenes sanne karakter opp mot den tyske. Det er falsket og sluhet satt opp mot ekte, ærlige følelser. Tilskueren skal føle avsky og hat mot de personene som i kraft av sin pengemakt kan dirigere andre.

KOLBERG
I krigens siste halvår satte Goebbels i gang et kjempeprosjekt med å filme KOLBERG, en fortelling fra Napoleonskrigene. Byen Kolberg er under beleiring av de franske troppene, og mannskapet kjemper til siste mann, for til slutt å bli berget av et militært mirakel.

Bortimot 200 000 statister var med i filmen, og den kostet ufattelige ressurser å regissere på et tidspunkt da fiendene rykket fram mot Tysklands grenser fra alle kanter.

Et interessant trekk ved denne filmen, er den rolle lederne har i forhold til folket. Hitler ble de første årene framstilt som den store ener forsynt av et guddommelig forsyn. Men ettersom nederlagene kom, og hans karisma av ufeilbarhet sviktet, dro han seg mer og mer tilbake i forhold til folket. Dette gir seg nå utslag i en parallel til Kolberg, der det er folket og ikke lederne som er de store heltene. Akkurat som Goebbels mer og mer måtte kreve offervilje av det tyske folk nå i rikets siste dager, hadde det tyske folk gjennomgått en tilsvarende offerhandling tidligere.

Med denne filmen håpet Goebbels å styrke moralen til det krigstrette tyske folk. Han fikk overført titusener av statister fra Wehrmacht, til generalenes raseri over dette sløseriet med mannskap som trengtes desperat på den vaklende østfronten.

Utlandet
Etter at Hitler forstod at det var umulig å komme fram til en separat fred med England, ble det laget mange filmer med propagandabudskap rettet mot det engelske samfunnssystemet. En ville vise hvor gjennomsyret det var av internasjonal jødedom og preget av et dekadent aristokrati som levde av arbeidernes svette.

Men merkelig nok ble nesten ikke laget filmer med antikommunistisk budskap under krigen!

Filmen og ungdommen
Propagandaministeriet innså hvor viktig filmen ville bli som ledd i indoktrineringen av barn og ungdom. Det nye regimet utrustet alle tyske skoler med filmframvisere (skolefilm var ikke vanlig på denne tiden) og produserte flere hundre filmer spesielt rettet mot skolen.

Et mye brukt tema var militæropplæring (Wehrerziehung). Barna skulle forberedes for krig på ulike måter. Mange av filmene glorifiserte heltedøden på slagmarken, og hadde som mål å få fram hvor lite den enkelte betod i forhold til saken! De unge skulle læres at kameratskap og fellesskapsfølelse var dyder som var absolutte.

Deutsche Wochenschau arkiv (WWW)
Die Wochenschau als Mittel der NS-Propaganda (WWW)
„Die deutsche Wochenschau“ – nationalsozialistischer Realismus (WWW)
Fienden på film - nazifilmane sin estetikk (WWW)
Film as a Weapon (WWW)
Krigspropaganda i film (WWW)