Bombingen av de tyske byer
Bombekrig
var opprinnelig tenkt som et strategisk middel for å ødelegge fiendens industri
og forsyninger. Under 2. verdenskrig utviklet imidlertid bombingen seg mer
og mer til et middel for å knekke sivilbefolkningens moral og motstandsvilje.
Dette skjedde ved en systematisk ødeleggelse av de sivile delene i storbyene.
Kulmineringen av denne strategien er amerikanernes atombombeangrep mot Hiroshima
og Nagasaki i 1945
I første del av krigen var det de engelske byene som opplevde mest bombing, men etter 1942/43 førte den allierte overlegenheten i luften til at amerikanske og engelske bombefly fra baser i England i stadig større grad kunne bombe de tyske storbyene i grus.
I mai 1942 opplevde Köln som første by den nye "1000-bombefly"- strategien, og etter hvert ble nattlige bombetokter helt vanlig. For sivilbefolkningen førte bombingen till ufattelige lidelser, men strategene bak nådde ikke sine mål.
Den engelske general Harris, "Bombeharris", var ansvarlig for bombestrategien fra engelsk side. Luftmarskalk Göring var den øverste tyske leder for flyvåpnet.
